Fernand Braudel Center, Binghamton University
http://fbc.binghamton.edu/commentr.htm
Comment nr. 119 Aug. 15, 2003
"Blir kyrkja delt?"
Debattar om
ordinasjon av anglikanske biskopar har sjeldan særleg interesse for dei som
ikkje er anglikanarar sjølve. Men debatten om ordinasjonen av ein opent homofil
prest, kannik V. Gene Robinson, til biskop av New Hampshire i den episkopale
kyrkja i USA, har vore førstesidestoff i USA denne månaden, og har skapt
bølgjer i heile verda. Då utnemninga vart godkjend av eit fleirtal av
biskopane, liksom av lekfolksutsendingane i den episkopale kyrkja, vart
erkebispen av Canterbury, Rowan Williams, tilskunda til å kalle saman eit
spesialmøte for overhovuda i alle dei anglikanske kyrkjene i verda for å
diskutere kva denne hendinga ville føre til.
For dei
som røysta for Robinson, var saka enkel. Det var slik Gud ville gje kyrkja
takhøgde. I dag innsåg folk det som tidlegare generasjonar ikkje skjøna:
takhøgde ville seie å akseptere at homofile og lesbiske utøvde kjærleiken
mellom menneska på ein annan måte. Kva for seksuell haldning ein prest
hadde, var derfor irrelevant for om han eller ho kunne bli vigd til biskop. For
dei som var mot denne idéen, var det klårt at Skrifta rekna homoseksualitet som
synd. Dermed var det utenkjeleg at nokon med eit uapologetisk syndig levesett
kunne bli vigd til biskop i kyrkja.
Eg foreslår ikkje å føre den teologiske debatten her. Det overlèt
eg til dei som er med i den anglikanske kyrkjelyden. Men vi bør merke oss at
dei to sidene i debatten ikkje er tilfeldig fordelte. I dei anglikanske
kyrkjene i Nord (det vil i hovudsak seie USA, Storbritannia, Canada, Australia
og New Zealand), er det ei kløft mellom dei som ønskjer takhøgde (og som ser ut
til å vere i fleirtal i dag), og ei mindre, men svært sterk gruppe av såkalla
"konservative", som er høglydt mot denne utviklinga. På den andre
sida ser dei anglikanske kyrkjelydane i Sør (Latin-Amerika, Afrika og Asia) ut
til å falle tungt ned på den "konservative" fløya i denne saka, med
Sør-Afrika som einaste unntak. Erkebispen av Nigeria, Peter Akinola, har opent
truga med å bryte sambandet med alle anglikanske kyrkjer som tolererer homoseksualitet.
Det er på grunn av dette og liknande trugsmål at erkebispen av Canterbury har
kalla saman dette møtet, for å sjå om han kan unngå ei muleg formell deling av
den anglikanske kyrkja.
Vi bør
spørje oss sjølve kvifor det finst ein slik geografisk skilnad i haldning, kva
røter han har og kva han varslar om framtida. Blant alle verdsreligionane er
det berre kristendommen som i dag har nokolunde balanse mellom tilhengarar i
Nord og Sør. Utan tvil kjem dette av den europeiske koloniseringa av verda dei
siste fem hundre åra, men kor som er, utgjer det ein sosial røyndom i det
tjueførste hundreåret. Av den anglikanske versjonen av kristendommen
finst mest alle tilhengarane i det som ein gong var det britiske imperiet, men
det var det geografisk mest utbreidde av alle dei europeiske imperia.
I Nord er
usemja blant anglikanarar om denne saka ei svært gammal historie. I fleire
hundre år har somme kristne i kvar av dei ulike kyrkjene kjempa for ei meir
"moderne" forståing av tru og etikk. I den andre halvdelen av det
tjuande hundreåret dreia hovudspørsmåla seg om kjønn og seksualitet: sølibat,
kvinnene si rolle i kyrkja, å sleppe kvinner til i prestestillingar og no sist
homoseksualitet. I det siste hundreåret har mest alle kyrkjene i Nord sett
medlemsstokken sin smuldre bort, stort sett fordi dei mest verdsleg innstilte
har trekt seg ut av aktivt medlemskap.
Trass i
dette fråfallet har dei fleste som har halde seg aktive, jamt og trutt prøvd å
innføre og praktisere nye tolkingar av tru og morallære. I det nittande
hundreåret oppstod ei veldig rørsle kjend som "liberal
protestantisme". Pave Johannes 23. innførde ei "aggiornamento"
(ajourføring) av den romersk-katolske
kyrkja i Det andre vatikankonsilet. (Liknande tendensar har det sjølvsagt vore
i dei fleste andre verdsreligionane.)
Det har kome ein reaksjon på slike revisjonar av teologi og
praksis. Den har stått fram som evangeliske rørsler eller insistering på å gå
tilbake til "ortodoksien". I mange høve har desse reaksjonsgruppene
skipa sine eigne religiøse institusjonar. Men mange har også vorte att innafor
dei såkalla "hovudstraumskyrkjene", og har halde fram med å slåst frå
innsida. Dei anglikanske "konservative" er såleis berre ein variant
av eit mønster som er utbreidd, om enn (i mange kyrkjer og mange land) i
mindretal. Men kvifor har det "konservative" synet vore ei
minoritetsrørsle i så mange kyrkjer i Nord?
Svaret er
utvilsamt den samla påverknaden av verdsleg modernitet og velstand.
Reformistane innafor kyrkjene meiner sjølve at dei prøver å tilpasse kristendommen
til å overleve i den moderne verda. Dei konservative tykkjer at reformistane
tynnar ut kristendommen og kanskje skadar han grunnleggjande.
Saka ser
noko annleis ut i Sør. Kven er aktive i dei kristne kyrkjene i Sør? I Asia og
Afrika er dei for det meste omvende eller etterkommarar av omvende som
definerte kristendommen på gamlemåten, som å gje avkall på
"heidenskapen". Det som dei vart omvende til, var misjonærane sin
kristendom. Slik den vart presentert, likna han ikkje mykje på verdsleg modernisme.
For slike kristne er det religiøse livet heile tida ein kamp mot heidenske
skikkar, og slike avgjerder som den om kannik Robinson, ser dei som svik mot
kampen sin. På toppen kjem ei kjensle av moderne nasjonalisme; dei tykkjer
kyrkjene i Nord ser ned på dei og seier at ein dag (når dei er meir
"utvikla") vil dei "forstå" kor klokt dette med takhøgde
er.
Det finst
eit tredje moment. I Nord kjem medlemmene i hovudstraumskyrkjene (og særleg dei
anglikanske) for det meste frå elitesjiktet - økonomisk, politisk og sosialt.
Desse folka er trygge på seg sjølve. Dei er "respektable"
menneske som kjenner sterkt på at dei må vere romslege og aksepterande mot
medkristne. I Asia og Afrika er dei kristne nokså ofte eit mindretal i land med
muslimsk, buddhistisk eller hinduistisk fleirtal, eller eit folkefleirtal som i
praksis held seg til lokale religionar. Dei kristne kyrkjene kjenner seg i
forsvarsposisjon, og medlemmene er kanskje mindre sjølvsikre. Medan kristne i
Nord kan ottast fråfall til verdslege livssyn, kan kristne i Sør ottast fråfall
til andre religiøse rørsler med meir "tradisjonelle" sosiale skikkar.
Situasjonen
er noko annleis i Latin-Amerika. Der har protestantiske minoritetskyrkjer i
framgang trekt til seg medlemmer frå den katolske kyrkja. Dei spelar på
reformasjonen og avviser dei mektige og rike, som har dei talrike helgenane
sine til "avgudar". Men dei reformene som protestantiske kyrkjer i
Nord talar for, ser også her ut til å vere langt unna det dei lokale treng og
eit svik mot den religiøse kampen deira.
Endeleg: Sør-Afrika har vore eit svært spesielt tilfelle
innafor Sør. Kampen der samla fleire rasar mot apartheidregimet, som var
grunnlagt på ein svært konservativ versjon av protestantismen. Denne kampen oppmuntra
ei open haldning til religiøs reformisme som ikkje finst i dei fleste andre
landa i Sør.
Det kan godt hende at den anglikanske kyrkja blir delt. Og
sjølv om ho ikkje blir det, vedvarer spenninga, og sannsynlegvis blir det
framleis ei geografisk slagside. Det same kan også hende i den romersk-katolske
kyrkja.
Kva
varslar dette om framtida? Kjem kyrkjene i Sør til å utvikle seg i same retning
som kyrkjene i Nord, slik reformatorane i Nord håpar og trur? Kanskje
ikkje i det heile. Faktisk kan vi sjå den same delinga innafor Nord, der
tradisjonelle og mektige etnisk kvite grupper er langt opnare for å
"reformere" moralske haldningar enn dei aktive i kyrkjer som
tilhøyrer "minoritetssamfunna".
Det dette
viser, er at doktrinar som "reformisme" i seksuelle spørsmål blant
dei mektige, og "samling om kjerneverdiane" hos dei mindre mektige,
slett ikkje treng føre dei to gruppene saman. Og med å overføre dette til andre
saker, kan vi sjå at kvar av dei som i breiaste forstand er med i familien til
ånda av Porto Alegre [møtestad for Verdas sosiale forum, merknad frå
omsetjaren], har eit stykke att før dei kan forstå og tilpasse seg til det dei
andre i denne familien treng.
Immanuel Wallerstein
Omsett av Lars Staurset
Copyright
Immanuel Wallerstein. Alle rettigheter er reservert. Det er lov å laste
ned, sende videre elektronisk eller eposte til andre og til å sende denne
teksten til ikke-kommersielle idealistiske internettsider, såfremt teksten
forblir inntakt og copyright-meldingen er med. For å oversette teksten,
publisere den i trykt og/eller andre former, inkludert komersielle
internettsider og utdrag, kontakt forfatteren på iwaller@binghamton.edu; fax:
1-607-777-4315.
Disse
kommentarene, publisert to ganger i måneden, er ment å være refleksjoner rundt
den samtidige verdenssituasjonen, sett, ikke ut fra dagsaktuelle overskrifter,
men de lange linjer.
_____
Email this Commentary to a colleague
______________________________________________
Go to List of Commentaries