http://fbc.binghamton.edu/commentr.htm
Comment nr. 191. Aug. 15, 2006
"Five Reasons Why Great Military Powers
Lose Wars"
Sambandsstatane er
den største militærmakta i verda i dag. Israel er den største militærmakta i
Midtausten. Ei av dei mest åpenbare freistingane når ein er militær overlegen
er å bruke militærmakt når ein ønskar oppnå noko ein ikkje får til politisk. Sambandsstatane
bestemte seg for å bruke makt mot Irak i 2003. Israel bestemte seg for å bruke
makt mot Libanon i 2006. I begge tilfelle fatta regjeringane desse vedtaka og
rekna med å vinne den militære kampen, og vinne han raskt.
Normalt kan den største militærmakta
i verda eller i ein gitt region verkeleg vinne slike militære engasjement, og
vinne dei raskt. Det er det me meiner når me seier dei er dei største
militærmaktene. Men seier avheng av ein situasjon der det militære gapet mellom
dei to statane er verkeleg overveldande. Om det er mindre enn overveldande, kan
avgjerda om å gripe til militær makt slå tilbake, og slå kraftig tilbake. Det
er fem grunnar til det.
1) Om den
veikaste makta viser seg å ha nok kraft til å seinke prosessen, og jamvel få
han til å kjøre seg fast, då vil hovudresultatet av det militære engasjementet
vere å syne fram grensene for den militære styrken til det ein trudde var den
sterkaste militærmakta. Den leksa verda vil lære av ein slik situasjon er at
den største militærmakta er veikare militært enn folk flest hadde trudd. Andre
land drar politiske konklusjonar frå ei slik framsyning av mindre enn
overveldande militær makt.
2) Ein forlenga krig er alltid og
uunngåeleg ein avskyeleg krig. Den største militærmakta byrkjar delta i
aksjonar som er moralsk støytande. Om krigen er verkeleg kort, blir slike
motbydelege ting fort glømt. Men om krigen drar ut, blir dei meir og meir ein
del av den allmenne oppfatninga ikkje bare i dei to landa som er i krig, men i
resten av verda. Den største militærmakta byrjar bryte alle moralske verdiar
dei hevda å stå for, og som dei tidlegare fekk kreditt for i verdsopinionen. Sakte,
men sikkert byrjar land som meir eller mindre har tatt side for den sterkaste
militærmakta å fjerne seg frå ho, og enkelte gonger til og med gi uttrykk for
politisk og moralsk sinne.
3) Frå starten
stør vanlegvis eit stort fleirtal av opinionen i den største militærmakta
regjeringas vedtak om å gå til krig. Støtta tar form av patriotisk iver og
sterk moralsk støtte til regjeringa. Men slik innanlands støtte i opinionen er
bygd på trua om at krigen ikkje bare i deira oppfatning, men au verkeleg vil
bli vunne raskt og derfor etter måten smertefritt.
Når krigen byrjar kjøre seg fast, er
det to grupper av folket i den største militærmakta som byrjar trekke attende
støtte til regjeringa. Det er dei som meiner regjeringa ikkje har freista hardt
nok, og at ho er grunnleggande inkompetent. Dei krev opptrapping av militære
åtak. Om det av ein eller annan grunn er uråd, drar denne gruppa ofte den konklusjonen
at ein skal trekke seg heilt ut av krigen. Det er ei anna gruppe som byrjar få
moralske skruplar med krigen, og byrjar arbeide for tilbaketrekking, ikkje
fordi regjeringa er ineffektiv, men fordi ho tar moralsk feil. Jamvel om desse
to gruppene med interne kritikarar seier motsette ting, og er betydeleg usamde
med kvarandre, skaper dei to misnøgde gruppene betydeleg internt press på
regjeringa for å endre politikken sin.
På den tida krigføringa så verkeleg
har kjørt seg fast, er regjeringa i den største militærmakta i ein situasjon
der dei vil tape uansett. Om dei trekk seg ut, taper dei. Og om dei ikkje trekk
seg ut, taper dei. Det første resultatet er at dei blir handlingslamma (kalla
«å stå løpet ut»), og så audmjuking. Om kjensla av audmjuking er tilstrekkeleg
stor, kan ho leie til ekstreme interne spenningar i landet som har vore
oppfatta som den sterkaste militærmakta.
4) Dess lenger
ein slik situasjon held fram, dess større kostnader blir det – kostnader i
menneskeliv (i den største militærmakta), og kostnader økonomisk. Dess dyrare
det blir, dess meir vil regjeringa miste heimleg støtte. Landet dei krigar mot
er utan tvil øydelagt fysisk, ofte i ekstrem grad. Men skadane på den største
militærmakta viser seg au å bli svært store, sjølv om det er mindre sannsynleg
at det er infrastrukturen som blir øydelagt.
5) Når alt dette skjer – framsyninga
av mindre militær styrke enn trudd på forhand, tapet av moralske verdiar,
minkande støtte i opinionen heime, dei aukande kostnadene for den største
militærmakta – er resultatet at den politiske posisjonen den største
militærmakta alt i alt hadde i verda blir svekka, enkelte gonger brått og
kraftig.
Den politiske konklusjonen ein må
trekke av desse fem grunnane er at den største militærmakta gjør best i å vere
trygg på at den militære evna hennar verkeleg er overveldande før ho skaffar
seg sjølv slike negative resultat.
© Immanuel Wallerstein.
Omsett av Gunnar Danielsen.
[Copyright by Immanuel Wallerstein,
distributed by Agence Global. For rights and permissions, including
translations and posting to non-commercial sites, and contact:
rights@agenceglobal.com, 1.336.686.9002 or 1.336.286.6606. Permission is
granted to download, forward electronically, or e-mail to others, provided the essay
remains intact and the copyright note is displayed. To contact author, write:
immanuel.wallerstein@yale.edu.
Disse
kommentarene, publisert to ganger i måneden, er ment å være refleksjoner rundt
den samtidige verdenssituasjonen, sett, ikke ut fra dagsaktuelle overskrifter
men de lange linjer.
_____
Email this Commentary to a colleague
______________________________________________
Go to List of Commentaries