http://fbc.binghamton.edu/commentr.htm
194. Oct.
1, 2006
"Three Papal Strategies to Revive
Christianity"
Pavens strategi
Klassekampen 25.10.2006
Immanuel Wallerstein
Kanskje var ikkje pave Benedict XVIs tale ein
feil, men del av ein plan?
Sist månad heldt pave Benedict XVI ein tale på
det gamle universitetet sitt i Regensburg i Tyskland. I talen tok han med ein
kort sekvens der han siterte ein lite kjend bysantinsk herskar frå 1300-tallet
som gjorde ei fiendtleg analyse av islam. Det korte innslaget vart tatt svært
negativt imot i den islamske verda, og førte til opptøyar og tallause
fordømmingar.
Paven
har bede om orsaking, fire gonger nå, men bare for at det vart så mykje
oppstuss. Han har ikkje sagt at vurderinga av islam var fundamentalt feil.
Etter den diplomatiske flausen har kommentatorar verda over drøfta korleis ein
så intelligent person som paven kunne gjøre ein slik «feil». Kanskje var det
ikkje ein feil, men sagt med overlegg.
Sjå kva
den romersk-katolske kyrkja er. Ho har eksistert i nesten 2000 år. Det er ei
kyrkje som trur at ho eig sanninga - både om Gud og om den nødvendige rolla
kyrkja må spele i jakta på frelse. Ho trur at rolla hennar er å evangelisere
heile verda og komme fram til ei verd der alle menneske utan unntak er
praktiserande romersk-katolikkar.
Og sjå
nå på historia hennar som institusjon. I byrjinga var det ei kyrkje som vart
større i den forstand at tallet på tilhengarar auka. Ho spreidde seg jamt,
først og fremst i Europa og i delar av Midtausten, i om lag tusen år. Så stod
ho framfor det første større skismaet på 1000-tallet, då ho skilte lag med den
austlege ortodokse kyrkja. Den romersk-katolske kyrkja vart som ein følge av
det i hovudsak avgrensa til Vest- og Sentral-Europa. På 1500-tallet stod kyrkja
framfor den protestantiske reformasjonen, som førte til tapet av det meste av
Nord-Europa. Og frå og med 1700-tallet byrja ho miste praktiserande katolikkar
til det ho såg som ein kreftbyll - sekulariseringa og fritenkeriet i Europa.
I tida
etter 1945 sank tallet på praktiserande katolikkar dramatisk i den
pan-europeiske verda, som eit resultat av at sekulære verdiar spreidde seg.
Ikkje bare minka tallet på katolikkar som gjekk til messe i land der
katolikkane nominelt var i fleirtall - Italia, Spania, Frankrike, Belgia,
Austerrike, Irland, Quebec - men tallet på dei som kjente seg kalla til
presteyrket, sank au dramatisk. Det same galdt i mindre målestokk i det
hovudsakleg katolske Latin-Amerika, men her byrja kyrkja å tape grunn til
evangelisk protestantisme. Men generelt voks medlemstallet i kyrkja på den
sørlege halvkula, på grunn av kombinasjonen av høgare fødselsrate der enn i
Europa, og at sekulariseringa hadde mindre appell. Derfor var kyrkja ikkje
lengre primært europeisk; ho fekk fleire medlemmer i sør.
Problemet
til kyrkja har ikkje vore at ho mista grunn til andre religionar. Katolikkar
gjekk ikkje over til islam, jødedom eller buddhisme. Heller ikkje konverterte
muslimar, jødar og buddhistar til katolisismen. Organisasjonsproblema til
kyrkja var i hovudsak i den kristne verda. Spørsmålet for kyrkja etter 1945 har
vore korleis ho skulle reagere på det plutselege og massive skiftet. Det har
vore tri ulike pavestrategiar for å gi den katolske kyrkja ein ny posisjon og
nytt liv - frå Johannes XXIII, frå Johannes Paul II, og frå Benedict XVI.
Johannes
XXIII ønska ein aggiornamento i kyrkja, det vil seie «å få kyrkja i samsvar med
samtida». Det økumeniske konsilet han samla - Det andre vatikankonsilet -
gjorde mange endringar i praksisen til kyrkja: eit meir fleksibelt syn på
frelse utanfor kyrkja, ein liturgi som var mindre latin-basert, ei større rolle
for biskopkollegiet. Desse endringane såg primært ut til å vere retta mot å
møte den implisitte og eksplisitte kritikken av katolikkane i den europeiske
delen av verda, med krav om ei kjerke som var meir på bølgelengde med moderne
vestlege verdiar. Det andre vatikankonsilet fall saman i tid med framveksten av
den såkalla frigjøringsteologien innanfor kyrkja, spesielt i Latin-Amerika.
Målet her såg ut til å vere å gå mot synet om at kyrkja var eit våpen for
ultra-konservative politiske synspunkt.
Det var
mykje kritikk innanfor kyrkja om at desse reformene hadde «gått for langt».
Johannes Paul II la ny vekt på tradisjonelle katolske verdiar om seksualitet,
kvinnene si rolle i kyrkja, og at biskopane var underordna paven. Han gjekk til
åtak på frigjøringsteologien, og erstatta reformvennlege biskopar i den
pan-europeiske verda med meir tradisjonelle folk. Fornyingsstrategien hans såg
ut til å konsentrere seg om potensialet for kyrkja på den sørlege halvkula. Av
den grunn la han uvanleg vekt på å komme i dialog med andre religionar. Det såg
ut som han tenkte, som eit resultat, at det ville bli lettare for kyrkja å
sleppe til i ikkje-europeiske område.
Benedict
XVI har tydeleg ein tredje visjon. Han er samd med Johannes Paul II i å stramme
inn på aggiornamento. Men han er usamd i at framtida til kyrkja avheng av
dialog mellom religionane. Strategien hans konsentrerer seg om å erobre tilbake
den tradisjonelle basisen til kyrkja - dei europeiske røttene. Talen hans i
Regensburg er i kjerna eit åtak på europeisk sekularisering, og eit innstendig
krav om å gjenopplive ein rein katolsk doktrine og praksis i Europa.
Det
passar inn med den tidlegare kritikken hans av at Tyrkia kan komme med i EU, og
det mislykka kravet hans om at framlegget til grunnlov for EU eksplisitt skulle
vise til den sentrale rolla kristendommen har i Europa. I eit slikt perspektiv
passar bruken av ei anti-islamsk fråsegn heilt framifrå inn. Ein kan sjå det
som ein måte å konsolidere Europa mot ein fiende, og ved det oppmuntre alle
europearar til å legge vekt på sine kristne røtter. Det ser ut til at han var
villig til å risikere islamsk sinne for å konsolidere ein europeisk base.
Tri
strategiar - aggiornamento, ei utstrekt hand til sør støtta av økumenisk
arbeid, og konsolidering av ein europeisk base på tradisjonelle katolske
verdiar. Kven av dei, om nokon, vil vere fruktbar i hundreåret som kjem?
©
Immanuel Wallerstein.
Omsett av
Gunnar Danielsen.
[Copyright by Immanuel Wallerstein, distributed
by Agence Global. For rights and permissions, including translations and
posting to non-commercial sites, and contact: rights@agenceglobal.com,
1.336.686.9002 or 1.336.286.6606. Permission is granted to download, forward
electronically, or e-mail to others, provided the essay remains intact and the
copyright note is displayed. To contact author, write: immanuel.wallerstein@yale.edu.
Disse
kommentarene, publisert to ganger i måneden, er ment å være refleksjoner rundt
den samtidige verdenssituasjonen, sett, ikke ut fra dagsaktuelle overskrifter
men de lange linjer.
_____
Email this Commentary to a colleague
______________________________________________
Go to List of Commentaries