http://fbc.binghamton.edu/commentr.htm
195. Oct. 15, 2006
"What
Difference Will a Democratic Congress Make?"
Ny
kurs i USA?
Klassekampen
31.10.2006
Snart
er det val til Kongressen i USA. Kan siger til Demokratane utgjøre ein
forskjell?
I
mangel av store mirakel for Republikanarane ser det nå ut til at Demokratane
vil vinne minst eitt, og kanskje begge husa i Kongressen i USA i vala 7.
november. Kva for forskjell vil det gjøre?
Eg bør seie at eg personleg vil
bruke den demokratiske røystesetelen. Men som mange andre vil eg bruke han
primært som ei negativ røyst mot George W. Bush, og sekundært mot det
republikanske fleirtallet i begge husa. Eg gjør det av mange grunnar, men først
og fremst fordi eg meiner invasjonen i Irak var umoralsk, ikkje har vore
føremålstjenleg, og allment sett har vore ein fiasko - for USA, for Irak, og
for heile verda.
Eg har mange andre ting å utsette på
det nåverande regimet - åtaka deira på dei grunnleggjande fridommane til det
amerikanske folket, den bakstreverske økonomiske og sosiale politikken heime,
og den tåpelege og ukloke utanrikspolitikken deira generelt. Men som årsak står
Irak over alle. Så eg skal røyste i protest, og for å prøve stoppe ting frå å bli
verre.
Men kva vil ein demokratisk Kongress
gjøre betre? Som alle andre har sagt er det ikkje klart i det heile tatt. Ein
må faktisk tvile på om Demokratane som parti har ein særleg betre
utanrikspolitikk å tilby. Det primære problemet til leiarane i det demokratiske
partiet er at dei trur, minst like mykje som Republikanarane, at USA er sentrum
i verda, visdomskjelda, den store forsvararen av den frie verda - kort sagt,
ein djupt moralsk nasjon i ei farleg verd.
Verst av alt er at dei ser ut til å
tru at bare ved å gjøre slutt på den overdrivne aleinegangen til det nåverande
regimet, vil dei vere i stand til få USA tilbake som ei sentral makt i
verdssystemet, og få tilbake støtte frå tidlegare allierte og støttespelarar,
først og fremst i Vest-Europa og så i resten av verda. Dei ser verkeleg ut til
å tru at det er eit spørsmål om form, ikkje innhald, og at feilen til
Bush-regimet var at dei ikkje var gode nok på diplomati.
Det er sant at ikkje alle Demokratar
har eit slik syn, og for den saks skyld ikkje alle Republikanarar og
uavhengige. Men for augneblinken er dei som er klar til å sjå grundig på dei
politiske mistaka i USAs politikk ein minoritet - og meir, ein minoritet utan
ein klar dagsorden sjølve og iallfall utan ein markert politisk leiar som kan
legge fram eit alternativt syn.
Så kva vil skje? Det er mogleg,
ikkje sikkert, at USA kan bli tvunge til trekke seg ut frå Irak før
presidentvalet i 2008. Det er au nokså sikkert at Republikanarane vil legge
skylda på Demokratane for å ha «tapt» krigen, og Demokratane vil seie at det
ikkje er sant. Men ut over det vanlege politiske snakket for galleriet vil
tilbaketrekkinga komme som eit stort sjokk for det amerikanske folket, jamvel
om ein majoritet ikkje ser noko alternativ.
Ein må sette ei slik tilbaketrekking
i samanheng med krigane Sambandsstatane har kjempa sidan 1945. Koreakrigen og
den første Golfkrigen endte der dei starta. Ingen av sidene vann eigentleg. Den
viktigaste krigen for USA - i geopolitisk forstand, i økonomiske kostnader, og
kjenslemessig for det amerikanske folket - var Vietnam. Og den krigen tapte
USA. Resultatet har vore ei djup kløft i det amerikanske folket - om «kven» som
tapte krigen, og om krigen kunne vore «vunne» om ein annan politikk hadde blitt
ført.
Det såkalla Vietnam-syndromet har
aldri blitt lega. Med åtaka 11. september 2001 kom eit patriotisk oppsving i
det amerikanske folket, og landet såg for ei stund sameina ut. Men George W.
Bush har forspilt alt det, og ingen demokratisk president kan gjenopplive det.
Eg ser for meg at tilbaketrekking frå Irak vil bli enda meir traumatisk enn
flukta frå Saigon i 1975. To nederlag vil vere øydeleggjande for, og vise klart
kor, grensene går for makta til USA.
Det kan i røynda bare skje to ting
på det punktet. Eit er at det skjer ein slags djuptgåande sjelegransking som
vil føre til at USA revurderer sjølvbiletet sitt, forståinga dei har av kva som
er mogleg i verdssystemet nå og i framtida, og kva slags verdiar dei verkeleg
trur på. Om det skjer, kan det kanskje vekse fram krefter i det demokratiske
partiet som kan gi kropp til revurderinga. Eller kanskje vil heile det
politiske rammeverket i USA og rundt partia deira bli endra for å reflektere ei
slik revurdering.
Men sjølvsagt er det ei anna
moglegheit. Det er at heile landet blir dominert av djupt sinne over «tapet» av
overlegen makt, vil leite etter syndebukkar (og finne dei), og til slutt ende
opp med å øydelegge USAs grunnlov og fridommane han skal forsvare. Noko slikt
hendte under Weimar-republikken i Tyskland. Og sjølv om stoda er ulik på mange
måtar, og sjølv om eg ikkje på nokon måte spår framveksten av eit nazi-parti,
så vil det bli ei smerteleg katastrofe for USA og verda om landet skulle ta
markante steg i den retninga.
Det som betyr noko er kva USA tenkar
om seg sjølv og gjør med seg sjølv, ikkje bare for USA men au for resten av
verda. For ein såra elefant kan verkeleg gå berserk. På den andre sida kan ein
tenke seg at eit brutalt sjokk som eit nederlag i Irak ville kunne gi den sunne
effekten at det beste i amerikansk tradisjon vart gjenoppliva - tradisjonen med
eit fridomselskande, sosialt medvite folk som nok ein gong ville ønske
velkomne, med orda som er gravert inn på Liberty-statuen, «dei samantrengte
massane som lengtar etter å puste fritt».
© Immanuel Wallerstein.
Omsett av Gunnar Danielsen.
[Copyright by Immanuel Wallerstein,
distributed by Agence Global. For rights and permissions, including translations
and posting to non-commercial sites, and contact: rights@agenceglobal.com,
1.336.686.9002 or 1.336.286.6606. Permission is granted to download, forward
electronically, or e-mail to others, provided the essay remains intact and the
copyright note is displayed. To contact author, write: immanuel.wallerstein@yale.edu.
Disse
kommentarene, publisert to ganger i måneden, er ment å være refleksjoner rundt
den samtidige verdenssituasjonen, sett, ikke ut fra dagsaktuelle overskrifter
men de lange linjer.
_____
Email this Commentary to a colleague
______________________________________________
Go to List of Commentaries