http://fbc.binghamton.edu/commentr.htm
Commentary 199, Dec. 15, 2006
Går det mot opprør eller
borgarkrig i Mexico?
Sist månad sa subcomandante Marcos at Mexico er «på randa av
eit større opprør
eller borgarkrig». Han driv vidare «den andre fasen» zapatistane har
sett i verk.
Og Andrés Manuel López Obrador, kandidaten til Partido de
(PRD) i valet 2. juni 2006, har påstått svært høglytt, og med stor
folkeleg
støtte, at valsigeren blei stolen frå han. Han har nekta å godta Felipe
Calderón
som gjorde presidenteiden 1. desember, og han har oppretta eigne
konkurrerande
organ, den «lovlege regjeringa» – med kontor, ei regjering, og
representantar
i alle regionar. I mellomtida hadde det som starta som streik for
høgare
lønn blant lærarane i Oaxaca utvikla seg til eit omfattande
anti-kapitalistisk opprør
der dei tok over kontrollen av byen og kalla organa sine
de los Pueblos de Oaxaca (Appo), og stilte som minstekrav at
provinsguvernøren
frå PRI måtte gå av, ein Ulisses Ruiz. Statleg og føderalt politi rykka
til
slutt inn og slo ned opprøret, og leiarane i Appo er arresterte.
Korleis kom nærmaste naboen til USA til eit punkt der regjeringa
aktivt og kraftig
blir utfordra som illegitim, og der folket diskuterer om den legale
presidenten
faktisk kan sitte ut seksårsperioden sin eller ikkje, der ein ser
slutten på 80 år
med relativt stabile politiske tilhøve? Ein må sette saman tri element
for å forklare
uroa: 500 års undertrykking av urfolket i Mexico; øydelegginga av av
dei
politiske institusjonane til Mexico frå 1900-tallet; og verknadene av
Den nordamerikanske frihandelsavtalen (Nafta)på den grunnleggande velferden i
Mexico. Mexico er eit kvitt settlar-land der fleirtallet av befolkninga er sett
saman
av indianske urfolk pluss folk av såkalla blanda blod. Tall er viktige,
særleg
når oppdelinga etter rase og etnisitet har vore ganske konstant så
lenge og
når skillet i levestandard er så skrikande. Det siste politiske
resultatet av
desse underliggande spenningane har vore framveksten av zapatist-rørsla
(Ejército Zapatista de Liberación Nacional) i Chiapas i 1994.
Zapatistane har
vist seg å bli ein varig og meiningsfull politisk kraft, og «den andre
fasen» dei
sette i verk i fjor byrjar gi resultat over heile landet. «Den andre
fasen» er ikkje
ein kampanje for makt gjennom val, eller for å ta over den nåverande
mexicanske
staten. Målet er å styrke lokalsamfunna og undertrykte grupper av alle
slag (kvinner, bønder og arbeidarar, homofile) i ein kamp mot kapitalisme og
imperialisme – i Mexico og over heile verda.
Det er ein annan front – den formelle politiske arenaen som
vart etablert i kjølvatnet
av den mexicanske revolusjonen i 1910. Etter ein vaklande start, blei
Mexico
ein eitt-partistat styrt av Partido Revolucionaria Institucional (PRI).
PRI
hadde eit revolusjonært høgdepunkt på 1930-tallet under president
Lázaro Cárdenas,
som nasjonaliserte olja og arbeidde for jordreform ved å opprette
regjeringsstøtta
offentlege jordprosjekt kjent som ejidos. Heilt sidan 1940 har
PRI fjerna seg frå Cárdenas program og blitt meir og meir byråkratiske,
konservative, og korrupte. I utgangspunktet var den einaste opposisjonen eit
katolsk næringslivsvennleg parti på høgre fløy
kjent som Partido Acción Nacional (Pan). I 1989 skjedde det ei
avskalling til
venstre frå PRI gjennom opprettinga av PRD. Presidentkandidaten i 1988
frå dei
venstrekreftene som skulle bli PRD var son til Cárdenas, Cuauhtémoc Cárdenas.
Det er allment godtatt at valet i 1988 blei stolen av PRI, men
venstresida slåst
ikkje mot den krenkinga. I 2000 vann kandidaten frå PAN, Vicente Fox,
og
fekk endeleg PRI bort frå presidentembetet og gav dei ein brå politisk
tilbakegang.
Då det vart sagt at PRD-kandidaten i 2006, López Obrador hadde tapt, bleikna
han ikkje passivt bort som Cuauhtémoc Cárdenas i 1988. I staden freista han
aktivt å få oppheva den påståtte sigeren til motkandidaten sin.
Zapatistane og obradistane til López representerer to
fløyer i den folkelege opposisjonen i Mexico. Dei representerer ulike politiske
strategiar, og i augneblinken
samarbeider dei ikkje. Men Appo i Oaxaca kan vere den typen krefter som
kan føre dei to saman. Begge stør Appo, og Appo har vore heilt sjølvstendige
frå
begge to. Det kan bli mange fleire Appoar i nær framtid.
Den siste delen som må på plass i biletet er Nafta. Dei øvre sjikta i
Mexico har
gjort det bra under Nafta. Men dei lågare laga har fått det verre enn
nokon gong.
Ein av dei mange konsekvensane har sjølvsagt vore aukande migrasjon
over
grensa til USA, noko som har ført til indre strid i USA – mellom ei ny
anti-immigrasjonsrørsle og ei nyvekt rørsle blant den latin-amerikanske delen
av
veljarane. Om verdsøkonomien held fram nedturen dei nærmaste eitt til
to
åra, då kan den lovlege regjeringa i Mexico stå framfor eit drastisk
fall i inntektene,
og kan få vanskar med å ri av stormen. Og uroa i dei to landa – i
Mexico og
i USA – kan slå kreftene saman. «Doble, doble, sukk og syte / brenn, vår
eld, og boble, gryte» messa heksene i Macbeth. (Frå Edvard Hoems gjendikting, Oktober,
1999.)
Immanuel Wallerstein,
Omsett av Gunnar Danielsen
[Copyright by Immanuel Wallerstein,
distributed by Agence Global. For rights and permissions, including
translations and posting to non-commercial sites, and contact:
rights@agenceglobal.com, 1.336.686.9002 or 1.336.286.6606. Permission is
granted to download, forward electronically, or e-mail to others, provided the
essay remains intact and the copyright note is displayed. To contact author, write:
immanuel.wallerstein@yale.edu.
Disse
kommentarene, publisert to ganger i måneden, er ment å være refleksjoner rundt
den samtidige verdenssituasjonen, sett, ikke ut fra dagsaktuelle overskrifter
men de lange linjer.
_____
Email this Commentary to a colleague
______________________________________________
Go to List of Commentaries