http://fbc.binghamton.edu/commentr.htm
Commentary 200, Jan. 1, 2007
Ny strategi i
Irak?
Bush kan ikkje endre kurs i
Irak.
I ein månad har George W.
Bush nå proklamert at han leitar etter ein «ny strategi» for «siger» i Irak, og
at han rådfører seg vidt og breitt for å finne fram til korleis strategien skal
vere. Ut frå alle ymt og lekkasjar er det få som ventar i andelaus spenning på
talen der presidenten skal avsløre vedtaka sine. Den nye strategien skal vere
den gamle strategien, kanskje med ein liten del ekstra USA-soldatar i Bagdad.
Presidenten vedgjekk faktisk for aller første gong at USA ikkje er i
ferd med å vinne krigen i Irak, men dei taper heller ikkje, seier han. Tallet
på dei - i USA eller andre stader - som er overtydde om det blir stadig færre.
Ei meiningsmåling tidleg i desember frå seks vestlege land viser at 66 prosent
av folket i USA er for å trekke ut koalisjonsstyrkane; og i Italia, Tyskland,
Storbritannia, Spania og Frankrike varierte talla frå 73 til 90 prosent. Som
Financial Times sa på leiarplass: «USA har sjeldan hatt slikt behov for venner
og allierte.»
Og 7. desember, årsdagen for Pearl Harbor, kunngjorde den republikanske
senatoren Gordon Smith - som støtta krigen frå starten av - at han hadde endra
oppfatning. «Ein grunn er at eg ikkje lenger kan støtte ein politikk der
soldatane våre dag etter dag patruljerer dei same gatene og på same vis dag
etter dag blir øydelagt av dei same bombene. Det er absurd. Det kan til og med
vere kriminelt. Eg kan ikkje støtte det lenger.»
Så korfor lagar Bush så mykje oppstuss om ny strategi når han så
tydeleg vil halde fram med den gamle? To grunnar: Vala i november, og
Baker-Hamilton-rapporten. Vala viste Bush at Irak-politikken hadde gjort
alvorlege innhogg i valoppslutninga til det republikanske partiet. Det vil
heilt klart kreve meir enn å sparke Donald Rumsfeld om dei skal hindre det frie
fallet dei republikanske kandidatane nå står framfor, særleg om 2007 fører til
fleire døde og skadde i Irak, auka etnisk reinsing, vidare nedgang for
dollaren, og vidare nedgang i levestandarden for dei 80 prosent som ligg i
botnen i USA.
Baker-Hamilton-rapporten åpnar med setninga «Situasjonen i Irak er
alvorleg og forverra.» Mykje av diskusjonen om rapporten har dreidd seg om Iraq
Study Group kunne overtyde Bush om å følge dei tallause og ikkje altfor
dristige framlegga til endring frå gruppa. Men det har aldri vore meininga.
Verken Baker eller Hamilton er idiotar. Begge er gamle proffar i
USA-politikken. Meininga med rapporten var å legitimere kritikk frå den
tradisjonelle eliten i det politiske livet i USA, og rapporten har heilt klart
sleppt dei laus. Sjå fråsegna til senator Smith. Sjå det auka motet som
offiserar i militæret legg for dagen når dei legg fram sin djupe skepsis
offentleg.
Så kva vil skje nå? Bush vil presse gjennom vedtak om fleire
USA-soldatar. Slik alle seriøse kommentatorar har peika på vil ikkje det gjøre
nokon skilnad militært. Sjølvsagt kunne 300.000 nye soldatar føre til at både
opprøret og borgarkrigen vart slått ned. Men bare det å sende 30.000 soldatar
vil bli ei ufatteleg påkjenning på livsevna og moralen til militæret i USA.
Seinast i juni 2007 vil det vere klart jamvel for den striaste forblinda - som
George W. Bush og dei gjenlevande ny-konservative - at USA står i ei blindgate
og forblør.
Korfor vender då ikkje Bush om? Han kan ikkje. Heile presidentskapen
hans dreier seg om Irak-krigen. Om han prøver snu, så innrømmer han at han er
ansvarleg for ein nasjonal katastrofe. Derfor har han ikkje anna val enn å
prøve bløffe seg fram til 2009 og levere katastrofen vidare til ein annan. Det
vil seie; han har ingen andre val som er akseptable for han. Men Bush kjem til
å lære noko dei neste atten månadene. Situasjonen er ute av kontroll, og jamvel
presidenten i USA kan bli tvinga til å gjøre ting han finn motbydeleg.
Først av alt er det presset frå veljarane i USA, og derfor frå
politikarane. Tallet på forstandige republikanarar og engstelege demokratar som
er villige til å forlate krigslinja veks dagleg. Me ser det allereie i fråsegna
frå senator Joseph Biden - ein av dei mest konservative demokratiske
senatorane, og påtroppande leiar i utanrikskomiteen i senatet - han vil ha
høyringar (tydeleg kritiske høyringar) om framlegget til troppeauke i Irak.
Mitt tips er at i den oppheita kampen i det demokratiske partiet rundt
president-nominasjonen vil me sjå at dei tar klare steg - sakte først og så
svært raskt - over mot ei åpen antikrigslinje. Me ser det i standpunkta til
presidentkandidatane Barack Obama og John Edwards. Hillary Clinton vil ikkje
vere for langt bak for lenge. Og når det skjer, vil dei håpefulle blant
republikanarane enten slutte seg til, eller dømme seg sjølve til å tape valet.
Så er det generalane. Det ser ut til at den nye forsvarsministeren,
Robert Gates, fekk jobben med å føre avvikarane blant dei militære tilbake i
folden. General John Abizaid blir «pensjonert» om få månader, og general George
Casey har dempa den åpne motstanden sin. Gates har kanskje òg pressa seg sjølv
til å følge med på ferda. Men kor lenge vil det vare? Toppen seks månader.
Livet er vanskeleg for ein øvstkommanderande som taper i krig. Det
gjeld over alt og alltid. Det vil ikkje vere annleis i Sambandsstatane.
Immanuel Wallerstein
Omsett av Gunnar Danielsen
[Copyright
by Immanuel Wallerstein, distributed by Agence Global. For rights and
permissions, including translations and posting to non-commercial sites, and
contact: rights@agenceglobal.com, 1.336.686.9002 or 1.336.286.6606. Permission
is granted to download, forward electronically, or e-mail to others, provided
the essay remains intact and the copyright note is displayed. To contact author, write:
immanuel.wallerstein@yale.edu.
Disse
kommentarene, publisert to ganger i måneden, er ment å være refleksjoner rundt
den samtidige verdenssituasjonen, sett, ikke ut fra dagsaktuelle overskrifter
men de lange linjer.
_____
Email this Commentary to a colleague
______________________________________________
Go to List of Commentaries