http://fbc.binghamton.edu/commentr.htm
205,
March 15.03/1007
Tri hindringar for handling
Folk kan
velje andre ting enn meir forbruk som sine viktigaste verdiar.
I femti
år har vitskapsfolk nå åtvara mot farane ved menneskeskapte endringar i klimaet
på jorda. Men dei siste to til tri åra har det vore to viktige skifte i stoda.
For det første har det komme ein serie svært autoritative rapportar frå ulike
vitskapsfelt som ikkje bare hevdar at farane er reelle, men at dei skjer
raskare enn vitskapen trudde bare for fem år sidan. Som kanslar Angela Merkel i
Tyskland sa nyleg: «Klokka er ikkje fem på tolv, ho er fem over.»
Den
andre endringa er kor synlege desse endringane har blitt for vanlege menneske.
Det er tsunamien i Indiahavet. Det er den auka frekvensen og villskapen i
orkanane i Karibia, som kulminerte i den kjende Katrina-katastrofen. Bilete av
oppbrytinga av isen i Arktis har vore over alt i media. Og i år kunngjorde
meteorologane i London - dei har drive temperaturmålingar i tri hundreår - at
denna vinteren var den varmaste i London sidan dei starta målingane. Motstykket
til det varme vêret i Europa har vore tornadoar og andre vindskapte
øydeleggingar andre stader.
Så
korfor blir så lite gjort? Det er tydeleg ikkje på grunn av manglande medvit om
problema, same kor mykje enkelte freistar nekte for at dei finst. Likevel er
dei politiske leiarane verda over lite villige til å gjøre noko med dei, og
ikkje minst er det offentlege presset for at dei skal gjøre noko merkverdig
lågt. Når det er så klart misforhold mellom kunnskap og handling, må det vere
hindringar på den sosiopolitiske arenaen som forklarer det. I røynda er det tri
ganske kraftige hinder for handling: interessene til produsentar/næringsliv,
interessene til dei mindre rike nasjonane, og haldningane dine og mine. Kvar
for seg er dei mektige hindringar.
Produsentar
og næringsliv er først og fremst opptatte av kor profitabel verksemda er. Om
ein ber dei ta inn kostnader dei i dag ikkje må betale (forbetring eller
reinsing av dei forureinande prosessane), vil det ramme profittane deira
alvorleg på to vis. Først vil det tvinge dei til å heve prisane, og det kan
eliminere visse kundar. Og om dei tar inn kostnadene utan at konkurrentane gjør
det, kan dei miste sal til konkurrentane sine.
Det er
grunnen til at det, som ein hovudregel, er usannsynleg at frivillige handlingar
vil fungere, ettersom frivillige handlingar sjeldan er samstemte. I det her
tilfellet vil den dydige produsenten tape til konkurrentane. Løysinga her er
regjeringsbestemte obligatoriske inntak av kostnader. Jamvel om det løyser det
nasjonale konkurranseproblemet, er det framleis opent for tap til
internasjonale konkurrentar, og for det faktum at over ein viss pris vil tallet
på kundar gå ned.
Det
andre problemet er nettopp den internasjonale konkurransen. Fattigare land vil
freiste auke konkurranseevna si på verdsmarkedet. Ein av måtane dei gjør det på
er å produsere gitte produkt til lågare produksjonskostnad, og slik kan varer
bli markedsført til ein lågare pris. Om ein bestemmer (til dømes gjennom ein
internasjonal avtale) visse endringar i produksjonsprosessen (til dømes
redusere bruken av kol som energikilde), vil det kreve kostbar omlegging av
industrien i desse landa, så vel som det potensielle tapet av prisfordelar. Det
er argumentet i dag til så store land som Kina og India, men au
aust-/sentraleuropeiske land som Polen og Tsjekkia.
Det er
sjølvsagt ei delløysing på detta problemet. Det er massiv finansiering av
omleggingskostnadene til desse landa betalt av dei rike landa (USA,
Vest-Europa). Men slik overføring av rikdom - for det er det det er - har
alltid vore upopulært, og har lita støtte innanfor desse rike landa. I alle
tilfelle påverkar det ikkje det maulege tapet av prisfordelar som er så viktig
for desse mindre rike landa.
Du og eg
utgjør kjerna i den tredje hindringa. Det er kalla konsumpsjon. Folk har alltid
lika å konsumere. Men dei siste 50 åra har tallet på menneske som kan konsumere
ut over eit visst livsnødvendig minstemål auka kraftig. Om ein ber
enkeltmenneske bruke mindre elektrisitet eller mindre energi, eller bruke færre
produkt som krev slik energibruk, ber ein enkeltmenneske som konsumentar om å
endre livsstil, ofte ganske kraftig. Og dei som ennå ikkje er rike nok til å
delta i eit slikt forbruk, ber ein gi avkall på sterke ambisjonar om å få
tilgang til det forbruket dei historisk sett har blitt nekta.
Det kan
au bli løyst. Folk kan omskolere kvarandre. Folk kan velje andre ting enn meir
forbruk som sine viktigaste verdiar. Me kan alle akseptere behovet for likare
levestandard verda over, jamvel om det for mange vil bety færre eigne fordelar.
For 50
år sidan kom dei første vitskaplege bevisa på at bruk av tobakksprodukt førte
til auka kreftrisiko. Tiltak mot det møtte alle dei same hindringane som tiltak
mot klimaendringane gjør i dag. Etter 50 år er røyking gått betydeleg ned på
verdsbasis, delvis ved at tobakksindustrien gjennom lovverket er tvinga til å
betale dei sosiale kostnadene for sine tidlegare handlingar, delvis på grunn av
omskolerte enkeltmenneske, og delvis på grunn av at regjeringane har lagt
restriksjonar på kor det er lov å røyke. Så det er klart at noko kan bli gjort.
Men har
me 50 år?
Immanuel
Wallerstein
[Copyright by Immanuel Wallerstein,
distributed by Agence Global. For rights and permissions, including
translations and posting to non-commercial sites, and contact:
rights@agenceglobal.com, 1.336.686.9002 or 1.336.286.6606. Permission is
granted to download, forward electronically, or e-mail to others, provided the
essay remains intact and the copyright note is displayed. To contact
author, write: immanuel.wallerstein@yale.edu.
Disse
kommentarene, publisert to ganger i måneden, er ment å være refleksjoner rundt
den samtidige verdenssituasjonen, sett, ikke ut fra dagsaktuelle overskrifter
men de lange linjer.
_____
Email this Commentary to a colleague
______________________________________________
Go to List of Commentaries