http://fbc.binghamton.edu/commentr.htm
206,
01.04.2007
Afghanistan
neste?
Vil Afghanistan bli neste nederlag for USA?
Alle
veit at USA har tapt krigen i Irak. Politikken i Washington DC i dag er ganske
enkelt ei rad manøvrar der republikanarar og demokratar freistar posisjonere
seg slik at det andre partiet må betale prisen i form av valfiasko. Vil
Afghanistan bli neste nederlag? For seks år sidan spådde Osama bin Laden at USA
ville lide nederlag på same vis som Sovjetunionen. Hadde han rett?
Etter
11. september sette USA (og Storbritannia) seg som mål å kaste det afghanske
Talibanregimet - ei avgjerd me nå veit USA alt hadde tatt i juli 2001, to
månader før 11. september. Det viktigaste offentlege argumentet var at regimet
gav opphald til leiarane og treningsleirane til al-Qaida. President Bush gav
Taliban eit ultimatum 21. september, som dei avviste, og 7. oktober gjekk
styrkane frå USA og Storbritannia inn.
Den
gongen stod mest heile verda bak invasjonen. Taliban var sjølve biletet på eit
grufullt terrorregime. Ikkje bare gav dei opphald til al-Qaida (og var stolte
av det), men dei pressa fram ekstreme muslimske sharialover og var særleg harde
mot kvinner - nekta dei arbeid, utdanning, og høve til å gå utandørs utan å
dekke seg med ein omfangsrik burka og følge av ein vaksen mannleg
familiemedlem. Så då USA gjekk til invasjon applauderte mesteparten av verda -
ikkje bare USA sine vestlege allierte, men au (la oss hugse det) Russland og
Iran. Mest einaste motstanden kom frå Pakistan.
Sjølvsagt
var ikkje desse reaksjonane overraskande. Russland hadde lenge støtta ei
anti-Taliban-gruppe som gjekk under namnet Nord-Alliansen, sett saman av andre
etniske grupper enn pashtunane som var i majoritet og som var kjerna i
Taliban-styrkane. Likeins hadde Iran støtta ei anti-Taliban-gruppe som dei
hadde etniske knyttingar til. Når det galdt Pakistan, var Taliban deira
protesjear, og den pakistanske etterretninga (ISI) var hovudstøtta til Taliban.
Å drive Taliban frå makta betydde å drive Pakistan bort frå si
innflytelsessfære (eit tomrom indarane raskt gjekk inn i).
For å
forstå kva som har hendt sidan 2001 må me gå minst tretti år attende i
historia. I det nittande hundreåret slåst Russland og Storbritannia om
Afghanistan. I åra etter 1945 vart landet eit stridsområde mellom Sovjetunionen
og USA. I 1978 kasta (det kommunistiske) People's Democratic Party of
Afghanistan (PDPA) monarken - mot Moskvas ønske. Sidan PDPA var sett saman av
to sterkt konkurrerande fløyer (skilte delvis etter etniske linjer) følgte det
ein periode med indre strid mellom kommunistane, der Sovjetunionen vart trekt
inn. Til slutt gjekk sovjetiske troppar inn i Afghanistan i desember 1979 i ein
freistnad på å stabilisere situasjonen.
Zbigniew
Brzezinski avslørte mange år seinare at USA gjorde alt for å trekke
Sovjetunionen inn i Afghanistan, for dei trudde det ville bli deira «Vietnam».
USA (og Pakistan) støtta i mellomtida svært aktivt trening og væpning av
islamske mujahedin som freista velte det kommunistiske regimet. Osama bin Laden
var ein av dei som fekk militær trening som gave frå USA. Kommunistregimet var
ingen idyll, men var i det minste både sekulært og gav vidtfemnande rettar til
kvinnene, ingen av delane har vore tilfelle med seinare regime.
Den
sovjetiske invasjonen blei verkeleg ei Vietnam-liknande erfaring for
Sovjetunionen - han kosta dei dyrt i tap av menneskeliv, pengar og folkeleg
støtte heime, og under Gorbatsjov byrja dei trekke seg ut. Men dei sosiale motseiingane
opphørte ikkje. Dei auka faktisk på. For nå var det konkurrerande grupper av
eks-mujahedin som prøvde ta makta i Kabul.
Etter år
med utmattande og øydeleggande borgarkrig, feide ei «student»-gruppe som kalla
seg Taliban og var støtta av hæren i Pakistan, over landet, okkuperte Kabul, og
til stor lette oppretta dei ein slags orden. Men det viste seg snart at
Talibans «orden» ikkje fall i smak hos alle. Pashtunane var den største etniske
gruppa, men ikkje på noko vis den einaste viktige gruppa. Og dei andre kjende
seg utelukka. I tillegg blei Taliban meir og meir høglytt islamistar, og stod
mellom anna for øydelegginga av eit av dei arkeologiske undera i Afghanistan -
to enorme buddhistiske statuar. Og leiaren av Taliban, Mullah Omar, oppretta nært
samband til Osama bin Laden. Det var grunnen til USAs invasjon i 2001.
På den
tida kom dei konkurrerande gruppene Taliban hadde drive frå makta attende. I
utgangspunktet vart det oppretta ny orden, med militær hjelp frå USA og
diplomatisk intervensjon frå FN. Det blei skapt ei nasjonal regjering under
Hamid Karzai, som etablerte seg i Kabul, men i røynda ikkje i resten av landet.
Stoda forverra seg på nytt og i 2003 byrja Taliban å vise militær kraft igjen,
med stillteiande støtte frå Pakistan.
Sidan USA
nå var involvert i Irak, appellerte dei til Nato om hjelp. I januar 2006 vart
tryggingsarbeidet tatt over av NATO International Security Assistance Force
(NISAF), med avdelingar frå eit stort antall land - Storbritannia, Canada,
Nederland, Danmark, Australia, Estland, Norge, Frankrike, Italia, New Zealand.
Men flesteparten av dei var opptatt av bruken av styrkane sine - dei laga sine
ulike reglar for deltaking og insisterte på å få tildelt særlege område (dei
føretrekte Kabul, der det var tryggast å vere). Og i mest alle landa er det nå
aktiv politisk debatt om styrkane skal bli eller ikkje.
Så
Taliban er attende, og styrka. NISAF kan kanskje ikkje eksistere særleg mykje
lenger. Og det er usannsynleg at dei moderniserande sekulære kommunistane kan
dukke opp igjen. Innbiller me oss verkeleg at ein engel ser ned på den vestlege
verda og seier: «Godt utført arbeid»?
Immanuel Wallerstein
[Copyright by Immanuel Wallerstein,
distributed by Agence Global. For rights and permissions, including
translations and posting to non-commercial sites, and contact:
rights@agenceglobal.com, 1.336.686.9002 or 1.336.286.6606. Permission is
granted to download, forward electronically, or e-mail to others, provided the
essay remains intact and the copyright note is displayed. To contact
author, write: immanuel.wallerstein@yale.edu.
Disse
kommentarene, publisert to ganger i måneden, er ment å være refleksjoner rundt
den samtidige verdenssituasjonen, sett, ikke ut fra dagsaktuelle overskrifter
men de lange linjer.
_____
Email this Commentary to a colleague
______________________________________________
Go to List of Commentaries