Fernand Braudel Center, Binghamton University
http://fbc.binghamton.edu/commentr.htm
207, 15.04.2007
Stabilitet eller konflikt
Kva
slags Europa er det sannsynleg me vil sjå i 2057?
Den
europeiske unionen (EU) har nettopp feira femtiårsdagen sin, etter
underteikninga av Roma-traktaten 25. mars 1957. Bare ein av dei som var med på
underteikninga - Maurice Faure frå Frankrike - er framleis i live, og han verka
litt skremt over stoda i Europa.
Overskrifta
i Le Monde i høve dagen var at stemninga i Europa var «dyster», og
International Herald Tribune snakka om «uro». Den umiddelbare årsaka til den mindre
festlege jubileumsmarkeringa var nei-fleirtallet i folkerøystingane over den
nye EU-grunnlova i Frankrike og Nederland.
Kanslar
Angela Merkel i Tyskland, som no er president i EU, freista legge an eit
positivt syn, då ho samla medlemslanda til jubileumsfeiring i Berlin. Ho lokka
alle saman til å gå med på eit noko tvitydig framlegg om fornya forhandlingar
om vidare politiske steg framover. Spørsmålet no er korleis EU kan sjå ut, vil
sjå ut, om nye femti år - i 2057.
Midt i
det dystre og triste i media og frå politikarane,
Men mest
oppsiktsvekkande var svara som blei gitt på spørsmålet om utviding. Mellom ein
tredjedel og halvparten (avhengig av land) trudde Russland ville vere ein del
av EU (noko mest ingen tar til orde for i dag), og ennå fleire venta at Tyrkia
ville vere medlem (noko som er svært kontroversielt i dag). Gitt all den
høglydte politikarkaklinga i dag om kor dårlege slike idear vil vere, ser det
ut til at europearane ikkje er samde - eller i det minste ventar seg andre
resultat - når dei skal spå om framtida.
Kva dei
motsette standpunkta avslører er skilnaden mellom politikk og geopolitikk.
Politikk er grunnleggande den umiddelbare samhandlinga mellom mange aktørar på
den politiske scenen, som syner att deira kortsiktige interesser. I eit slikt
perspektiv kan ein seie stoda i Europa er ganske ustabil.
Men
geopolitikk dreier seg om dei mellomlange tendensane som styrer dei kortsiktige
aktørane, og som speglar meir langsiktige interesser. Svært få, og særleg få
politikarar, har geopolitisk forståing/preferansar/meiningar. Dei geopolitiske
tendensane tar folk flest med seg utan at dei er medvitne om det.
Gruppa
som møttest i Roma i mars 1957 var uvanleg fordi ho hadde ein spesiell
geopolitiske visjon, og så langt har dei i hovudsak fått rett slik dei
historiske tendensane har utvikla seg. Kanslar Merkel har freista få dei andre
statsleiarane til å sjå på Europa i ein geopolitisk samanheng, eit syn som er
nærmare forventningane til vesteuropearane slik dei kjem fram i
meiningsmålinga.
Kva
slags Europa er det sannsynleg me vil sjå i 2057? Det er tri hovudelement i
svara på spørsmålet.
Aller
først, ut frå den framskynda geopolitiske tilbakegangen for USA, lever me midt
oppe i danninga av eit verkeleg mange-pola verdssystem. Spørsmålet for Europa
er om ho kan konkurrere - økonomisk, politisk, kulturelt - ikkje med USA, men
med Aust-Asia. Det avheng delvis av om Aust-Asia (Kina, Japan og Korea) kan stå
saman på ein meiningsfull måte. Men det avheng au av om Europa er i stand til å
skape ein meir sameint politisk struktur, og som i tillegg inkluderer både
Russland og Tyrkia.
Den
andre vurderinga gjeld om Europa er i stand til å omdanne seg frå eit kristent
til eit multireligiøst kontinent. Pave Benedict XV har sett «rekristning» av
Europa som førsteprioritet for den katolske kjerka. Han skuldar Europas
«farlege individualisme» på Europas historiske «sekularisering». Europa, seier
han, «glir inn i kjetteri» og «mistar trua på si eiga framtid», og han
definerer det som ein skikkeleg «kulturell kollaps».
Dei
geopolitiske trendane ser ikkje ut til å spegle ønska til paven. Prosentdelen
muslimar veks dagleg, og tallet på kristne som går i kjerka minkar for kvar
dag. Så har paven rett - er det ein «kulturell kollaps» i Europa? Eller kan
Europa utvikle ein ny, kraftfull kultur som faktisk blomstrar ut frå den
demografiske omforminga? Svaret står opent.
Og til
slutt, vil Europa i 2057 vere ei øy med relativ indre stabilitet, eller eit
område med akutte indre konfliktar? Det er det sosiale spørsmålet - i kva grad
Europa er i stand til å stå mot den auka indre polariseringa det nyliberale
presset skaper.
Fram til
no har Europa vore relativt motstandskraftig mot ropa om å bygge ned
velferdspolitikken. Men presset minkar ikkje, det aukar. Det er usannsynleg at
eit nyliberalt Europa blir eit roleg Europa. I eit verdssystem i strukturell
krise, kan Europa spele ei rolle som ein positiv kraft for endring? Det
spørsmålet står au opent.
Immanuel Wallerstein
[Copyright by Immanuel Wallerstein,
distributed by Agence Global. For rights and
permissions, including translations and posting to non-commercial sites, and
contact: rights@agenceglobal.com, 1.336.686.9002 or 1.336.286.6606. Permission
is granted to download, forward electronically, or e-mail to others, provided
the essay remains intact and the copyright note is displayed. To contact
author, write: immanuel.wallerstein@yale.edu.
Disse
kommentarene, publisert to ganger i måneden, er ment å være refleksjoner rundt
den samtidige verdenssituasjonen, sett, ikke ut fra dagsaktuelle overskrifter
men de lange linjer.
_____
Email this Commentary to a colleague
______________________________________________
Go to List of Commentaries