http://fbc.binghamton.edu/commentr.htm
215, Aug. 15. 2007
Ei bombe til begjær
Farvel
til ikkjespreiingsavtalen.
Tanken
om ikkjespreiing av atomvåpen har vore i trøbbel sidan Hiroshima vart bomba 6.
august 1945. Om det første sjokket førte til at mange verda over ønska å få
bannlyst desse våpna på ein eller annan måte, så har tanken mista støtte heile
tida etterpå. Ideen humpa av garde i 62 år, noko som er ganske lenge når ein
tenker på kor usannsynleg det var at noko land skulle avstå frå å skaffe seg
mektige våpen som andre land hadde. Men det felles initiativet mellom USA og
India om sivil kjernekraft, som offisielt vart kunngjort 27. juli 2007, kan ein
sjå som den endelege spikaren i kista til ein håplaus ide.
Historia om kjernevåpna er historia om frykt for dei andre. Sommaren 1939,
jamvel før andre verdskrigen hadde starta, var den leiande fysikaren Leo
Szilard djupt uroa for at Nazi-Tyskland skulle lage atombomber, og det langt
raskare enn Sambandsstatane. Han peika på at Tyskland alt hadde stansa
eksporten av uran frå det tysk-okkuperte Tsjekkoslovakia. Han overtalte Albert
Einstein til å skrive det vidgjetne brevet til president Franklin D. Roosevelt
der Einstein gjorde presidenten merksam på stoda og gjorde framlegg om at
regjeringa straks måtte støtte forsking på området.
Det førte til Manhattan-prosjektet, der atomforskarar under heile krigen
arbeidde med å produsere ei atombombe. Tyskland klarte aldri å løyse dei
tekniske problema, men det gjorde Sambandsstatane. Den 16. juli 1945, to
månader etter at Tyskland hadde overgitt seg, gjennomførte Manhattan-prosjektet
den såkalla Trinity-testen i Los Alamos, den aller første kontrollerte
kjernefysiske sprenginga. Sambandsstatane hadde bomba.
Sambandsstatane var framleis i krig med Japan. Japan utvikla ikkje
kjernefysiske våpen på den tida. Spørsmålet var om bomba skulle brukast i
krigen mot Japan eller ikkje. Som me veit bestemte president Truman at det
skulle sleppast to bomber, ei på Hiroshima 6. august og ei på Nagasaki 9.
august. Japan ba om å få overgi seg 10. august.
Det har lenge vore ein debatt om årsaka til at Sambandsstatane sleppte dei to
bombene. Den offisielle forklaringa er at det forkorta krigen og slik sparte
amerikanske liv. Det er ingen tvil om at ein kortare krig sparte amerikanske
liv - på openbar kostnad av mange japanske liv.
Det har alltid vore noko mistenkeleg med tidspunktet. Me veit at Sovjetunionen
hadde forplikta seg til å gå inn i krigen mot Japan nøyaktig tre månader etter
at krigen mot Tyskland slutta. Tyskarane overgav seg 8. mai, og etter planen
skulle derfor Sovjetunionen erklære Japan krig 8. august, noko dei gjorde.
Bomba over Hiroshima vart sleppt 6. august. Det er rimeleg å tru at ei av
meldingane med tidspunktet gjekk frå Sambandsstatane til Sovjetunionen: Me har
bomba - som virkar - og de har ikkje. Så pass dykk!
I talen sin til det amerikanske folket 6. august sa president Truman at
Roosevelt og Churchill i 1940 blei samde om eit fellesprogram for å utvikle
kjernefysiske våpen, og at han derfor ville dele den kjernefysiske teknologien
med Storbritannia. I den augneblinken vart Storbritannia den andre
kjernefysiske makta. Sambandsstatane freista stanse spreiinga der.
Sovjetunionen var openbart ikkje samde, og i 1949 fekk dei til si første
atomsprenging, og så ei hydrogenbombesprenging i 1953. Verda hadde nådd
perioden med terrorbalanse. Denne «balansen» mellom USA og Sovjet er etter
manges meining årsaka til at den såkalla kalde krigen aldri vart ein varm krig.
Både Sambandsstatane og Sovjetunionen ville vore godt fornøgde med å ha stansa
spreiinga der. Det passa i det heile tatt ikkje deira mest høgrøysta allierte -
Frankrike og Kina. Begge meinte det var viktig å skaffe seg kjernevåpen som eit
middel til å halde sine mektigare allierte i sjakk politisk. Frankrike
gjennomførte si første sprenging i 1960 og Kina i 1964. Verda hadde nådd
punktet der alle dei fem permanente medlemmene av Tryggingsrådet i FN hadde
kjernevåpen. Dei fem heldt fram med å prøve å stanse vidare spreiing.
I 1968 blei ikkjespreiingsavtalen om kjernefysiske våpen underteikna av eit
stort antall land. Avtalen «erkjente» at dei fem medlemmene av tryggingsrådet
var kjernefysiske makter. Den føresette at avtalen vart sett i verk når USA,
Storbritannia, Sovjetunionen og førti andre statar ratifiserte han, noko som
skjedde i 1970. Til slutt ratifiserte Frankrike og Kina avtalen i 1992, og på
sitt høgaste hadde 187 land ratifisert avtalen.
Avtalen hadde tre hovudpunkt: (1) Dei fem «erkjente» kjernemaktene forplikta
seg til at dei ikkje på noko vis skulle hjelpe andre til å bli kjernemakter;
(2) Dei same fem landa forplikta seg til å ta steg mot effektiv nedrusting; (3)
alle andre land fekk lovnad om hjelp til fredeleg bruk av atomenergi.
Ingen av vilkåra har blitt særleg respekterte. Først, om ikkje dei «erkjente»
fem direkte har hjelpt andre til å bli kjernemakter, så ville og klarte desse
andre statane det på eiga hand. For det andre har det ikkje skjedd merkbar
nedrusting. Tvert om. Dei fem «erkjente» maktene har utvida dei kjernefysiske
arsenala sine, særleg Sambandsstatane. Og det tredje vilkåret om fredeleg bruk
av atomenergi har blitt ekstremt kontroversielt, ettersom Sambandsstatane har
byrja sjå på det som eit smutthol som lar «andre» land gå vegen ut i
kjernefysisk utvikling utan hindringar.
Uansett så veit me at tre land heile tida nekta å underteikne avtalen: India,
Pakistan og Israel. Alle tre utvikla kjernefysiske våpen. I teorien tok USA
steg for å straffe India og Pakistan (som aldri har nekta for utviklinga av
kjernefysiske våpen). USA har aldri sagt noko om Israel (som aldri har vedgått
utviklinga av kjernefysiske våpen, jamvel om alle veit det). I 2003 trekte
Nord-Korea seg frå avtalen og vedgjekk å ha atomvåpen.
USA hevdar at Iran utviklar kjernefysiske våpen, og det er gode grunnar til å
tru at det er slik. Det har komme tvitydige erklæringar dei siste åra frå mange
andre land som anten er i ferd med å utvikle slike våpen eller i ferd med å
sette i verk slike prosjekt. Når det gjeld den siste avtalen mellom USA og
India gir han betydeleg hjelp til India med å utvikle fredeleg bruk, men utan
på noko vis å hindre India i vidare utvikling av kjernefysiske våpen. Slik
løner han India framfor å straffe dei. Og alle tolkar avtalen heilt korrekt
slik at når det passar politiske mål, då vil ikkje USA gå mot spreiing. Så
korfor skal alle andre legge band på seg?
Romarane hadde eit munnhell: De mortuis nihil nisi bonum dicandum est. Snakk
ikkje dårleg om dei døde. Ikkjespreiinga er død - nihil nisi bonum!
Immanuel Wallerstein er seniorforskar i sosiologi ved Yale University.
© Immanuel Wallerstein.
Omsett av Gunnar Danielsen.
[Copyright
by Immanuel Wallerstein, distributed by Agence
Global. For rights and permissions, including translations and posting to
non-commercial sites, and contact: rights@agenceglobal.com, 1.336.686.9002 or
1.336.286.6606. Permission is granted to download, forward electronically, or
e-mail to others, provided the essay remains intact and the copyright note is
displayed. To contact author, write: immanuel.wallerstein@yale.edu.
Disse
kommentarene, publisert to ganger i måneden, er ment å være refleksjoner rundt
den samtidige verdenssituasjonen, sett, ikke ut fra dagsaktuelle overskrifter
men de lange linjer.
_____
Email this Commentary to a colleague
______________________________________________
Go to List of Commentaries