Fernand Braudel Center, Binghamton University

http://fbc.binghamton.edu/commentr.htm

218, 01.10.2007

Enkeltfaktoren

Den 4. november 2008 vel Sambandsstatane ny president, nytt Representanthus, og tredjedelen av Senatet. Det store problemet alle veit at alle kjenner til, men som ingen eigentleg vil snakke om, er krigen i Irak. Alle veit at han er der.

Alle veit at han blir den enkeltfaktoren som vil ha mest å seie for valresultatet. Og ingen er heilt trygg på korleis dei skal handtere han for å vinne vala.

Dei fleste politikarane uroar seg først av alt for sitt eige (att)val, dernest for om partiet får fleirtal, og først på tredjeplass kjem ideologiske spørsmål. Svært få set ideologiske spørsmål først. Hovudkandidatane til presidentnominasjonen, og dei fleste som stiller til val for Kongressen, vurderer kor dei skal plassere seg for å tape færrast muleg av dei som vanlegvis ville røyste på dei, og trekke til seg så mange som råd «i sentrum». Sett utanfrå kan det ikkje vere lett å bestemme seg, og det syner att i alt ullent prat.

La oss starte med dei mulege presidentkandidatane. Det er ei vanleg oppfatning at Irak-krigen har flytta veljarane over mot kandidaten til Demokratane, kven det no blir. Det blir stadfesta av stadige meiningsmålingar. Men kva slutningar drar ein potensiell kandidat av det? Det ser ut til at alle dei viktigaste republikanske kandidatane konkluderer med at dei må vere regelrette haukar om dei ikkje skal miste dei siste trufaste veljarane, det såkalla grunnfjellet. Men dei ser au ut til å konkludere med at dei må ha ein viss distanse til Bush: ikkje skulde han for feilaktig politikk, men for manglande evne til å sette han ut i livet. Og dei håper openbart at dei viktigaste demokratiske kandidatane skal gjøre eller seie noko dei kan slå ned på som «upatriotisk» og vinne attende veljarar «i sentrum» på den måten.

Dei ventar seg kanskje dramatiske hendingar som kan tenne det folkelege sinnet mot «fienden» att, og vinne misnøgde republikanarar og uavhengige attende til den republikanske sida. Som senator Chuck Hagel, sjølv ein misnøgd republikanar, har sagt det: «Det republikanske partiet har vunne to val på frykt og terrorisme [og] vil prøve det igjen.»



Det er ganske tydeleg at dei viktigaste demokratiske kandidatane gjer seg meir eller mindre same tankar. Dei ønskjer å framstå lett dueaktige i krigsspørsmålet for å tekkast grunnfjellet sitt, men ikkje så mykje at dei blir oppfatta som «illojale» på noko vis, for ikkje å tape misnøgde republikanarar og uavhengige. Dei er varsame, og føler dei lett kan komme til å spele bort sjansen til å få valt ein demokratisk president og Kongress. I alle tilfelle ser ingen av dei ei hardare linje i Kongressen som ei løysing, ettersom dei i røynda ikkje har fleirtal til å vedta noko. Dei har ikkje eingong dei 60 røystene i Senatet som skal til for å få røysta over framlegga sine, og slett ikkje dei 67 som skal til for å oppheve eit veto frå presidenten.

I den siste debatten mellom dei demokratiske kandidatane var ingen av dei klare til å krevje fullstendig tilbaketrekking av alle styrkane i 2013. Naturlegvis blir dei meir militante delane av grunnfjellet deira meir og meir irriterte over slik varsemd. Likevel er det ikkje så langt noko teikn på at den sterke antikrigsstemninga blant desse meir militante veljarane vil føre til stort fråfall i støtta til den demokratiske presidentkandidaten.

Det verkelege problemet er i vala til Kongressen. Alt i 2006 var dei demokratiske strategane djupt usamde; på eine sida dei som meinte sigeren var tryggare dess meir «moderate» dei var, på andre dei som argumenterte nøyaktig motsett, at berre dei kandidatane som modig tok opp ideologiske spørsmål kunne samle veljarane. Dei faktiske resultata frå 2006 indikerer at ingen av linjene hadde vore rett i alle distrikta. Derfor må me vente at den taktiske debatten held fram.



I to-partisystem (eller jamvel fleirpartisystem) er ikkje det viktige taktiske spørsmålet om det å vere «sentrist» eller meir «radikal» er mest effektivt. Det verkelege spørsmålet er kva som blir definert som «sentrum». I Sambandsstatane har republikanarane dei siste 25 åra vore i stand til å flytte definisjonen av «sentrum» lenger og lenger ut til høgre. I 2006 svinga pendelen litt tilbake. Det er ikkje avklart om det som blir definert som «sentrum» i Sambandsstatane vil flytte seg vidare til venstre fram til vala i 2008. Her speler den offentlege retorikken ei nøkkelrolle, likeins dei «uventa» politiske hendingane. På eit vis er det Cheney mot MoveOn (ei progressiv organisasjon danna i 1998 som svar på forsøka på å stille Bill Clinton for riksrett. Har samla inn millionar av dollar til Demokratane, red. anm.) i retorisk nærkamp.

Skulle MoveOn vinne fram, om berre litt, ville det ha lite å seie om den demokratiske kandidaten følgde ei «sentrums»-linje i valkampen. Valresultata ville i hovudsak avgjøre politikken etter valet. Men om Cheneys retorikk skulle seire, vil det ikkje hindre valet av ein demokratisk president, men det vil gjøre det svært vanskeleg for ein slik president å dra seg raskt ut av Irak.

Immanuel Wallerstein

Omsett av Gunnar Danielsen.

[Copyright by Immanuel Wallerstein, distributed by Agence Global. For rights and permissions, including translations and posting to non-commercial sites, and contact: rights@agenceglobal.com, 1.336.686.9002 or 1.336.286.6606. Permission is granted to download, forward electronically, or e-mail to others, provided the essay remains intact and the copyright note is displayed. To contact author, write: immanuel.wallerstein@yale.edu.

Disse kommentarene, publisert to ganger i måneden, er ment å være refleksjoner rundt den samtidige verdenssituasjonen, sett, ikke ut fra dagsaktuelle overskrifter men de lange linjer.

_____

Email this Commentary to a colleague

______________________________________________

Go to List of Commentaries

Go to Fernand Braudel Center Homepage