Fernand Braudel Center, Binghamton University
http://fbc.binghamton.edu/commentr.htm
220, Nov. 1, 2007
Støtten til ei
to-statsløysing for Israel og Palestina minkar.
Det rådande synet verda over på korleis ein skal løyse den politiske
konflikten mellom palestinarane og israelarane er den såkalla to-statsløysinga
- det vil seie å opprette to statar, Israel og Palestina, innanfor grensene til
det som ein gong var det britiske mandatområdet Palestina. Det var det rådande
synet verda over i det tjuande hundreåret.
Balfour-erklæringa til den britiske regjeringa frå 1917 gjekk inn for at det
skulle opprettast ein «jødisk nasjonalheim» innanfor Palestina, noko som tok
utgangspunkt i ideen om to statar. Då FN vedtok sin resolusjon i 1947, kravde
han i klartekst at det skulle opprettast to statar (med særstatus for
Jerusalem). Deling vart den gongen støtta både av Sambandsstatane og
Sovjetunionen, så vel som dei sosiale rørslene verda over som støtta dei.
Osloavtalen frå 1993 kravde to statar. Og i dag insisterer Condoleezza Rice på
at ein endeleg avtale om to statar er eit kjernespørsmål ho vonar få på plass i
konferansen som skal gå føre seg i Annapolis i Maryland (på ein enno ikkje
fastsett dato, truleg i november i år).
Korleis reagerte sionistrørsla (og staten Israel) på den eine sida og
tilsvarande representantar for dei arabiske palestinarane på den andre, på
tanken om permanent deling - det vil seie to statar? I praksis likte ingen av
sidene tanken.
Blant sionistane/israelarane var det opphavleg tre ulike syn, ingen av dei for
deling. Det var dei såkalla revisjonistane (og arvtakarane etter dei, som Likud
i dag) som kravde ein fullstendig rein jødisk stat (opprinneleg medrekna
Jordan). For mange av tilhengarane innebar det å drive ut ikkje-jødar frå
landet. I andre enden av spektret var det ei lita gruppe intellektuelle (som
Judah Magnes og Martin Buber) som kravde at det blei oppretta ein felles
arabisk-jødisk to-nasjonal stat, eit standpunkt som døydde ut etter at staten
Israel vart oppretta i 1948. Og så var det det store fleirtalet sionistar som
dei viktigaste politiske leiarane i Israel kom frå. Dei godtok tanken om deling
som ein nødvendig realitet, mens dei freista sette i verk ei snikande utviding
av grensene til den jødiske staten, og mens dei håpte dei ein dag kunne
okkupere mesteparten eller heile landet. Det var i hovudsak standpunktet til
viktige personar som David Ben-Gurion, og Ariel Sharon seinare.
Dei einaste sionistiske eller israelske gruppene som stod for ei permanent og
endeleg to-statsløysing var rørsler som «Peace now», som voks fram etter 1967,
som gjorde framlegg om å bytte «land for fred». Desse gruppene var aldri i
stand til å vinne reint fleirtal i israelske val, og i dag er dei meir enn
nokon gong ein minoritet.
På arabisk/palestinsk side har motstanden mot ideen om to statar alltid vore
stor. Frå først av hadde ideen ingen tilhengarar i det heile tatt. Det er
grunnen til at då FN gjekk inn for deling i 1947, var det ingen til å følge opp
på den arabisk/palestinske sida. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO
vart skapt i 1964 spesifikt som ein organisasjon som var mot deling. PLO endra
sakte standpunktet sitt på 1980-tallet, og som del av Oslo-avtalen frå 1993
godtok dei formelt ideen om to statar. Mange israelarar såg like fullt det
endra standpunktet som taktisk og ikkje ekte - eit slags speilbilete av den
pragmatiske godtakinga av deling som Ben Gurion-Sharon stod for: realisme i
notida, mens dei heile tida håpte å kunne gå i retning av ei ein-statsløysing
seinare.
Men i dag er president Mahmoud Abbas frå dei palestinske sjølvstyresmaktene ein
høglytt og sterk tilhengar av ei to-statsløysing. Og dei arabiske statane, leia
av Saudi-Arabia, er tydeleg klare til å støtte standpunktet. På andre sida ser
den israelske statsministeren Ehud Olmert i beste fall ut til å vere ein lunka
tilhengar av å opprette ein palestinsk stat.
Så kva er utsiktene til å nå fram til ein avtale? Ikkje store, slik det går
fram av erklæringa frå åtte tungvektarar i USA som nettopp har offentleggjort
eit brev i magasinet The New York Review of Books. Ein kan seie dei her gir
kravet om ei to-statsløysing ein siste sjanse. Dei kallar fråsegna noko
lagnadstungt for «Fiasko kan gi øydeleggjande konsekvensar». Kven har
underteikna fråsegna? Første namnet er Zbigniew Brzezinski, som var nasjonal
tryggingsrådgivar for Jimmy Carter og no ein nøkkelrådgivar for Barack Obama.
Det er tre andre høgtståande demokratar: Lee Hamiton, som var ein av leiarane i
Iraq Study Group; Thomas Pickering, viseutanriksminister for Bill Clinton; og
Theodore Sorensen, spesialrådgivar for John F. Kennedy. Den republikanske sida
er likeins framståande folk: Brent Scowcroft, tryggingsrådgivar for både Gerald
Ford og George H. W. Bush (ofte rekna for å vere den uoffisielle røysta til den
første president Bush); Carla Hills, handelsutsending for George H. W. Bush;
tidlegare senator Nancy Kassenbaum-Baker; og Paul Volcker, tidlegare styreleiar
i sentralbanken Federal Reserve System i USA.
Den framståande gruppa har ein ting felles: Dei har ikkje noko å gjøre med den
noverande Bush-administrasjonen. Brevet vart sendt til president Bush og til
Condoleezza Rice. Dei legg fram eit detaljert forslag - det alle veit er den
einaste moglege to-statsløysinga: to statar basert på grensene frå 1967, to
hovudstader i Jerusalem med særlege løysingar for dei heilage stadene, og «ei
løysing på flyktningproblemet som passar saman med to-statsløysinga, som tar
omsyn til at dei palestinske flyktningane kjenner seg djupt urettferdig
behandla, og som gir dei relevant økonomisk og anna hjelp til å etablere seg på
nytt.» Dei krev au at Syria og Hamas må ta del i forhandlingane, og omgåande
stans i israelske busettingar. Det var framlegget som nesten vart godtatt på
Taba-møta i desember 2000 i dei siste dagane til Clinton-administrasjonen. Men
nesten er ikkje godt nok. Framlegget er utan tvil akseptabelt for Abbas, og til
og med kanskje for Hamas. Men det er offentleg avvist i kraftige ordelag av
Olmert-regjeringa, i lang tid.
Korfor den desperate tonen? Fordi forfattarane veit at framlegget sannsynlegvis
ikkje vil bli akseptert verken av den israelske regjeringa eller av George W.
Bush. Det israelske Knesset har tydeleg stritta mot alle avtalar, og det er
ingen teikn til at dei er klare til å skifte meining. Heller ikkje er det teikn
til at Bush-administrasjonen skal presse dei hardt til å gjøre det. Tvert om.
Korfor bryr då dei åtte underskrivarane med å gjøre det siste utspelet? Fordi
den internasjonale semja om ei to-statsløysing frå det tjuande hundreåret er i
ferd med å bleikne bort. Sympatien for Israel som ein gong var så sterk, dalar
jamvel hos dei som ein gong var dei sterkaste støttene til det israelske
standpunktet, og med det aukar kravet om ein felles stat.
Gitt noverande gjensidig frykt og fiendskap, vil israelarane aldri akseptere ei
ein-statsløysing. Dei vil utan tvil heller halde fram med endelause valdshandlingar.
Det Brzezinski og dei andre sju implisitt åtvarar mot er at feilen israelarane
(og regjeringa i USA) gjør ved ikkje å godta framlegget no vil gi øydeleggjande
konsekvensar, med ein kraftig opptrappa borgarkrig som kan halde fram tretti år
til, med uvisst resultat når det gjeld sjølve eksistensen til staten Israel.
Det er eit dystert bilete for alle.
© Immanuel Wallerstein.
Omsett av Gunnar Danielsen.
[Copyright
by Immanuel Wallerstein, distributed by Agence Global. For rights and
permissions, including translations and posting to non-commercial sites, and
contact: rights@agenceglobal.com, 1.336.686.9002 or 1.336.286.6606. Permission
is granted to download, forward electronically, or e-mail to others, provided
the essay remains intact and the copyright note is displayed. To contact
author, write:
Disse
kommentarene, publisert to ganger i måneden, er ment å være refleksjoner rundt
den samtidige verdenssituasjonen, sett, ikke ut fra dagsaktuelle overskrifter
men de lange linjer.
_____
Email this Commentary to a colleague
______________________________________________
Go to List of Commentaries