http://fbc.binghamton.edu/commentr.htm
226, 01.02.2008
2008 blir året då den politiske pendelen svingar
attende
Den nyliberale globaliseringsideologien har hatt
suksess sidan tidleg på 1980-tallet. Det var ingen ny idé i det moderne
verdssystemet, sjølv om han hevda seg vere det. Det var ein svært gammal idé;
om at regjeringane i verda måtte vike til sides for store, effektive selskap i deira
kamp for å vinne fram på verdsmarknaden. Den første konsekvensen for politikken
var at regjeringane, alle regjeringane, skulle tillate desse selskapa fritt å
krysse alle grenser med varer og kapital. Den andre konsekvensen var at
regjeringane, alle regjeringane, skulle gi avkall på alt eigarskap sjølv i
slike produktive selskap, og privatisere det dei måtte eige. Og den tredje
konsekvensen var at regjeringane, alle regjeringane, skulle minimere, for ikkje
seie eliminere alle slags sosiale velferdsordningar for befolkninga.
Denne gamle ideen har vore på moten i bølgjer gjennom
historia.
På 1980-tallet vart desse ideane sett opp mot dei like
gamle keynesianske og/eller sosialistiske ideane som hadde rådd grunnen i dei
fleste landa i verda: at det måtte vere ein blandingsøkonomi (staten pluss
privat næringsliv); at regjeringane skulle verne borgarane sine mot herjingane
til utanlandsleigde kvasi-monopolistiske selskap; og at regjeringane skulle
prøve å gi alle like sjansar i livet (særleg utdanning, helse og garantiar for
inntekt heile livet) ved å overføre fordelar til dei dårlegare stilte
borgarane, noko som sjølvsagt kravde skattlegging av betrestilte borgarar og av
næringslivet.
Nyliberalismen fekk fordel av fallet i profitten, som
starta over heile verda etter ein lang periode med eineståande vekst i åra
etter 1945 fram til byrjinga av 1970-åra. Veksten hadde gitt keynesianismen
og/eller sosialistiske idear leiarskap i politikken. Stagnasjonen i profitten
skapte problem med betalingsbalansen for svært mange regjeringar over heile
verda, særleg i sør og i den såkalla sosialistiske blokka. Den nyliberale
motoffensiven blei leia av dei høgreorienterte regjeringane i Sambandsstatane
og Storbritannia (Reagan og Thatcher) pluss dei to viktigaste internasjonale
finansinstitusjonane - Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdsbanken; dei
skapte og pressa i fellesskap gjennom det som kom til å bli kalla
Washington-konsensusen.
Slagordet til denne globale felles politikken var
utforma av Mrs. Thatcher: TINA, eller There Is No Alternative (Det finst
ikkje alternativ). Slagordet skulle overtyde alle regjeringane om at dei måtte
rette seg etter dei politiske tilrådingane, elles ville dei bli straffa med låg
vekst, og bli nekta internasjonal hjelp same kva problem dei måtte møte.
Washington-konsensusen lova fornya vekst til alle og
ein veg ut av profittstagnasjonen. Politisk hadde tilhengarane av
nyliberalismen stor suksess. Regjering etter regjering - i sør, i den
sosialistiske blokka, og i sterke vestlege land - privatiserte industri, opna
grensene for handel og finanstransaksjonar, og kutta i velferdsordningane.
Sosialistiske idear, jamvel keynesianske idear blei stort sett diskreditert i
opinionen og avvist av den politiske eliten. Den mest dramatiske synlege konsekvensen
var fallet til kommunistregima i aust-sentral-Europa og det tidlegare
Sovjetunionen, pluss innføringa av ein marknadsvennleg politikk i det framleis
i namnet sosialistiske Kina.
Det einaste problemet med den store politiske
suksessen var at han ikkje vart følgt av økonomisk suksess. Stagnasjonen i
profitten i industriselskapa heldt fram verda over. Veksten på børsane var
ikkje basert på profitt frå produktiv verksemd, men i hovudsak på spekulative
finansielle manipulasjonar. Inntektsfordelinga på verdsbasis og innanfor
nasjonsgrensene heldt fram med å vere svært skeiv - med massiv auke i inntekta
til dei ti prosentane som låg på toppen, og særleg den øvste prosenten på
toppen i verda, men nedgang i realinntekta til store delar av resten av
befolkninga.
Midt på 1990-tallet byrja illusjonane om den herlege
uhemma «marknaden» bli svekka. Det kunne sjåast i mange utviklingstrekk: meir
velferdsorienterte regjeringar kom til makta igjen i mange land; krav om
proteksjonistiske tiltak frå regjeringane dukka opp igjen, særleg frå
arbeidarrørsla og organisasjonane til landarbeidarane; i framveksten av den
alternative globaliseringsrørsla verda over, som hadde slagordet «ei anna verd
er mogleg».
Dei politiske motkreftene voks sakte, men stødig.
Imens hadde tilhengarane av den nyliberale globaliseringa ikkje bare heldt ut,
men auka presset med regimet til George W. Bush. Regjeringa til Bush sette på
ein gong i verk tiltak for større skille i inntekt (gjennom svært store
skatteletter for dei betrestilte) og ein utanrikspolitikk bygd på einsidig
macho-militarisme (invasjonen i Irak). Det vart finansiert gjennom ein
fantastisk lånevekst (gjeld) via sal av statlege gjeldsbrev til dei som
kontrollerte verdas energikjelder og produksjonsutstyr i lågkostland.
Det såg fint ut på papiret, om alt ein las var
børstalla. Men det var ei superkredittboble som måtte sprekke, og no sprekk ho.
Invasjonen i Irak (pluss
Så kva er dei politiske konklusjonane trekt av
regjeringar og folk? Det ser ut til å vere fire på gang. Den første er slutten
på at dollaren er reservevalutaen i verda, noko som gjør det uråd å halde fram
politikken med supergjeld for både regjeringa og forbrukarane i
Den politiske pendelen svingar attende.
Immanuel Wallerstein er seniorforskar i sosiologi ved
© Immanuel Wallerstein.
Omsett av Gunnar Danielsen.
Immanuel Wallerstein
[Copyright by Immanuel Wallerstein,
distributed by Agence Global. For rights and permissions, including
translations and posting to non-commercial sites, and contact:
rights@agenceglobal.com, 1.336.686.9002 or 1.336.286.6606. Permission is
granted to download, forward electronically, or e-mail to others, provided the
essay remains intact and the copyright note is displayed. To contact
author, write: immanuel.wallerstein@yale.edu.
Disse
kommentarene, publisert to ganger i måneden, er ment å være refleksjoner rundt
den samtidige verdenssituasjonen, sett, ikke ut fra dagsaktuelle overskrifter
men de lange linjer.
_____
Email this Commentary to a colleague
______________________________________________
Go to List of Commentaries