Fernand Braudel Center, Binghamton University

http://fbc.binghamton.edu/commentr.htm

227, 15.02.2008

Å trekke seg er det minst dårlege alternativet for USA i Irak.

Ser ein bort frå den harde kjerna nykonservative og dei offisielle forsvararane av Bushregimet, er mest alle i dag einige om at ambandsstatane har fått seg sjølv opp i eit farleg, sjølvøydeleggande kaos i Irak, der landet må kjempe ein langdryg geriljakrig dei ikkje kan vinne. På same tid eier svært mange av kritikarane av invasjonen, både i Sambandsstatane og i Europa, gong på gong at USA likevel ikkje bare kan «trekke seg». Kva det vil seie å ikkje trekke seg er ikkje særleg klart, men det ser ut til å bety å halde fram med troppar og basar i Irak i betydeleg tid mens USA reistar, fåfengt, å gjøre den irakiske regjeringa USA er formyndar for i stand til å hevde ein slags rimeleg kontroll over territoriet og attreise ein smule fredeleg liv for borgarane sine.

La oss undersøke korfor det blir sagt at Sambandsstatane ikkje bare kan «trekke seg». Det er ei lang liste med mulege konsekvensar som alle ser sannsynlege ut på overflata. Ein er at det ville resultere i full borgarkrig i Irak. Det kan vere sant, sjølv om mange irakarar føler at dei alt er midt oppe i nøyaktig slik ein borgarkrig, jamvel med USA-troppar innblanda.

Ein andre grunn er at det ville bety at al-Qaida-liknande jihadistar tok over i Irak. Det er ein fjern sjanse for det, sjølv om det ikkje er svært sannsynleg. I alle tilfelle er det nettopp USA-troppane i Irak som er hovudgrunnen til at irakarar blir rekrutterte til slike organisasjonar. Dei var der ikkje i det heile tatt i Saddam Husseins tid. Sambandsstatane sin invasjon førte til at dei dukka opp i Irak. Når det gjeld Afghanistan, var Taliban der før USA-troppane kom inn. Dei mista makta i den sentrale regjeringa som resultat av invasjonen. Men det ser ut til at dei tar ho tilbake no, trass i at USA og Nato-troppar er der. Og det er uvisst kor lenge Nato-styrkane er villige til å bli.

Ein tredje grunn er at tilbaketrekking ville føre til styrking av Irans posisjon i Irak og generelt i Midtausten. Igjen kan det vere sant, men dei fleste seriøse analytikarane meiner at Iran alt er den som har tjent mest på USAs invasjon. Invasjonen øydela ein viktig motstandar av Iran, Saddam Hussein. Invasjonen har gitt sjiamuslimar og kurdiske grupper betydeleg makt i Irak, grupper som har hatt tette samband med Iran og som truleg vil halde fram med å styrke desse banda. Det er ingen teikn på at Irans posisjon blir svekka av USA sitt nærvære. Tvert om.

Ein fjerde grunn er at tilbaketrekking ville vere til skade for USAs tilgang til oljeforsyningane i Midtausten. Men USAs nærvære har ført til minka og ikkje auka irakisk produksjon, og han vil ikkje ta seg opp monaleg så lenge krigen held fram. Vidare har den svekka makta til USA grunna invasjonen ført til at Saudi-Arabia, Iran og andre produsentar har byrja utvide oljeleveransane sine til Kina, India og andre land, i det lange løp på kostnad av leveransane til USA.

Ein femte grunn er at tilbaketrekking av USA-troppane og basane ville vere ei utruleg audmjuking av USA, det ville vere å innrømme nederlaget og tapet av makt. Vidare ville det bli sett som «forræderi» av alle dei militære som kjempa og døydde i Irak. Det er utan tvil sant. Spørsmålet er likevel om ikkje det skjer allereie. Og det enda viktigare spørsmålet er om USA «støttar» dei som har kjempa og døydd slik at nye vil stille for å kjempe og døy, i ein krig ein ikkje kan vinne.

La oss undersøke alternativa USA har framfor seg. Dei einaste to verkeleg realistiske alternativa er at dei blir kasta ut av den irakiske regjeringa eller at dei «trekker seg». I alt pratet om uforsonleg etnisk strid i Irak må me ikkje sjå bort frå styrken i irakisk nasjonalisme mellom både sjia- og sunnimuslimar. Etter 2009 når dei vil sjå den sannsynlegvis demokratiske administrasjonen i Washington halde fram med å bable om tilbaketrekking, vil presset for å sameine sunni- og sjiamuslimar sannsynlegvis bli enormt, og det er bare behovet for å sleppe unna USA som er overalt som kan vere plattforma for slik sameining.

Me er alt vitne til dei stille forhandlingane som går føre seg på området. Når det gjeld kurdarane, forutsett at dei får behalde rimeleg grad av autonomi, vil dei motvillig gå med på slikt sjølvstyre som det beste valet slik stoda er. Eg ser det som det mest sannsynlege resultatet slik

situasjonen er i dag. Kva ville då vere fordelen med å «trekke seg»? La oss først klargjøre kva det betyr. Det betyr ei erklæring frå regjeringa i Sambandsstatane om at ho vil trekke ut alle troppane utan unntak og stenge alle basane i Irak innan seks månader etter at erklæringa blir gitt. Er det betre enn å bli kasta ut (det vil seie, formelt sett bli bedt om å dra) av ei ny regjering som er skapt av ein ny nasjonalistisk allianse i Irak? Ja, sjølvsagt. At Sambandsstatane drar seg ut vil markere det første steget på den lange og vanskelege vegen mot å lege dei imperialistiske sjukdommane landet har pådratt seg, det første steget i eit smertefullt forsøk på å attreise det gode namnet til USA i verdssamfunnet.

Å trekke seg vil verkeleg bli vanskeleg og smertefullt. Men det er like naudsynt for Sambandsstatane å trekke seg ut som det er for ein alkoholikar å slutte drikkinga, å ta det første steget mot å avsverje misbruket.

© Immanuel Wallerstein.

Omsett av Gunnar Danielsen.

[Copyright by Immanuel Wallerstein, distributed by Agence Global. For rights and permissions, including translations and posting to non-commercial sites, and contact: rights@agenceglobal.com, 1.336.686.9002 or 1.336.286.6606. Permission is granted to download, forward electronically, or e-mail to others, provided the essay remains intact and the copyright note is displayed. To contact author, write: immanuel.wallerstein@yale.edu.

Disse kommentarene, publisert to ganger i måneden, er ment å være refleksjoner rundt den samtidige verdenssituasjonen, sett, ikke ut fra dagsaktuelle overskrifter men de lange linjer.

_____

Email this Commentary to a colleague

______________________________________________

Go to List of Commentaries

Go to Fernand Braudel Center Homepage