http://fbc.binghamton.edu/commentr.htm
236, July 1, 2008
USA og Israel har ikkje lenger
midler til å tvinge gjennom vilja si.
Mot meir diplomati?
President George W.
Bush og
den nykonservative klikken gjorde eit poeng ut av at dei ar toffee mot regime
dei ikkje likte, utan noko såpemjukt diplomati. I årstalen sin i 2002 fordømde Bush
«vondskapens akse» – med Irak, Iran, Nord-Korea – og antyda at USA ville ta
tiltak for å velte regima, og ikkje forhandle med dei. Kort etter suspenderte
Bush
rammeavtalen frå
1994 som Clinton hadde laga med Nord-Korea, med den følgje at Nord-Korea starta opp att kjernereaktoren sin
og gjorde slutt på samarbeidet med IAEA. Etter det nekta USA tosidige samtalar
med Nord-Korea, og insisterte på såkalla sekspartssamtalar (USA, Nord-Korea,
Sør-Korea, Kina, Japan og Russland) som einaste
kontakt.
I 2006 kunngjorde Nord-Korea ei kjernefysisk
sprenging. Straks etter starta USA tosidige samtalar med Nord-Korea, som dei tidlegare
hadde avvist. I juni 2008 vart dei første resultata av forhandlingane
kunngjorte. Nord-Korea øydela eit kjernefysisk tårn og USA fjerna Nord-Korea
frå sanksjonslista til «Trading-with-the-enemy»-lova, og sendte mathjelp. USA
såg det som «gradvise framsteg». Nykonservative utanfor regjeringskrinsane i
USA fordømde at USA gjekk tilbake til diplomati og gradvis utvikling. Som John
Bolton sa: «ein svært trist dag» der USA vart «slått I støvlane». Vurderinga er
at visepresident Cheney har tapt den interne kampen med dei forhandlingsvillige,
som utanriksminister Rice og forsvarsminister Gates. Tilhengarane deira I administrasjonen
hylla det som ein «diplomatisk suksess». Andre peika på at om USA ikkje hadde sett
til sides rammeavtalen, ville Nord-Korea kanskje ikkje kunna prøvesprengje. Derfor,
sa dei, hadde ikkje-forhandlingar fremma, ikkje hindra Nord-Korea i å bli ei
kjernefysisk makt.
Kva hadde endra seg mellom 2002 og
2006, slik at USA gjekk frå den «tøffe linja» til den «diplomatiske »
tilnærminga? Det er lett å sjå. Krigen i Irak var ein fi asko, som (saman med
Afghanistan) bandt heile militærmakta til USA. Då Nord-Korea prøvesprengte bomba
si, gjorde militæret i USA det klart for Bush at dei på ingen måte kunne handtere
Nord-Korea militært I tillegg. Når så Nord-Korea først hadde bomba, var
diplomati einaste reelle val. Bush svelga hardt, men kva anna kunne han gjere?
Vil diplomatiet fungere, slik at Nord-Korea kvittar seg med alle kjernefysiske
våpen? Kanskje ikkje. Men kva anna kan USA gjere?
Sjå så på Israel. Dei har alltid valt den
tøffe linja framfor diplomati. Først ville dei ikkje vedgå at det fanst
palestinarar dei kunne forhandle med. Så ville dei ikkje snakke med Yassir
Arafat og PLO før dei «godkjente» Israel og oppgav all vald. Når så den første
intifadaen synte
Israel at dei stod framfor eit alvorleg opprør blant palestinarane, gjekk dei
med på den såkalla Oslo-avtalen, som oppretta ein svært avgrensa de facto-kontroll
for palestinske styresmakter på delar av Gaza og Vestbreidda. Så etter den
andre intifadaen boikotta dei Arafat igjen, og tok bare opp att periodiske forhandlingar
med etterfølgjaren til Arafat, Mahmoud Abbas. I 2006 var det val i Palestina. Partiet
til Abbas, Fatah, vart slått av Hamas, som offi sielt var mot godkjenning av
Israel. Israel sette i verk den «tøffe» linja att. Dei ville ikkje på noko vis forhandle
med Hamas-regjeringa før dei endra den grunnleggjande haldninga si.
I 2007 rakna
Palestina. President Abbas sparka statsministeren frå Hamas. Hamas sa det var
ulovleg. Nettoresultatet var at Hamas tok full kontroll over Gaza og at styrkane
til Abbas meir eller mindre kontrollerte Vestbreidda. Det var no to
regjeringar. Israel og USA godkjente bare regjeringa til Abbas og freista
isolere Hamas og Gaza på alle måtar, og oppretta
striks tilgangskontroll av folk og varer inn og ut av Gaza. På verdsbasis
insisterte Israel og USA på at alle andre skulle følgje boikotten av Hamas, nook
EU og FN i hovudsak gjorde. Dei insisterte jamvel på at enkeltindivid skulle
følgje boikotten. Ein av rådgivarane til Barack Obama avslørte at då han måtte mote
Hamas, så lot Obama seg presse til å slutte samarbeidet med rådgivaren. No har
Israel brått endra den tøffe linja til diplomati. Den 18. juni avtalte Hamas og
Israel ei formell våpenkvile, der begge partar lova å innstille alle
militæraksjonar mot den andre parten, og grenserestriksjonane skulle lettast. Regjeringa
i USA støtta avtalen. Den israelske regjeringa gjekk inn for avtalen med bare fi
re blanke stemmer. Sant nok fordømde haukane i Israel og det jødiske samfunnet
i USA straks avtalen på same grunnlag som dei nykonservative hadde fordømd avtalen
med Nord-Korea. Dei sa våpenkvila ikkje ville fungere fordi den ikkje ville
vare. Kanskje. Og 29. juni følgde Israel opp med neste diplomatiske avtale med
Hizbollah. Israel gjekk med på ei svært omstridd fangeutveksling. For to fanga
israelske soldatar som no truleg er døde skal Israel sette fri ein sentral
medlem av Hizbollah, ansvarleg for mord på israelarar.
Korfor gjekk Israel frå tøff linje til diplomati?
Utan tvil var vala i Israel ein grunn. Men den verkelege grunnen er at israelarane
forstod at dei militært ikkje var i stand til å stanse palestinsk bombing av
israelske byar. Alle drog konklusjonar av det. Abbas opna forhandlingar med
Hamas att. Egypt pressa Israel og USA til å forhandle med Hamas. Sjølvsagt var
Israel veikare diplomatisk enn dei ville vore to år tilbake, for ikkje snakke
om I Arafats tid. Imens drog franskmennene konklusjonen at det no var trygt å
krevje større konsesjonar av Israel. Vil politikarar I USA, i og utanfor
regjeringa, vere like modige? Israel freista knuse Hizbollah militært og feila
totalt. Det var ei pinleg framsyning av grensene
for kva den israelske militærmakta kan utrette. Tøff linje fungerer om du kan sette
makt bak. Diplomati er noko som blir påtvunge den sterkaste av to sider i ein
konfl ikt. USA i Nord-Korea og Israel i Gaza/Palestina og Libanon lærer det no
– litt seint. Men betre seint enn aldri. Vil me andre få lov til å forsvare og
ta del i same slag diplomatiske relasjonar som Bush-regimet og den israelske regjeringa
no har gjort legitime?
Immanuel Wallerstein
© Immanuel
Wallerstein.
Omsett av Gunnar Danielsen.
[Copyright by Immanuel Wallerstein,
distributed by Agence Global. For rights
and permissions, including translations and posting to non-commercial sites,
and contact: rights@agenceglobal.com, 1.336.686.9002 or 1.336.286.6606.
Permission is granted to download, forward electronically, or e-mail to others,
provided the essay remains intact and the copyright note is displayed. To contact
author, write: immanuel.wallerstein@yale.edu.
Disse
kommentarene, publisert to ganger i måneden, er ment å være refleksjoner rundt
den samtidige verdenssituasjonen, sett, ikke ut fra dagsaktuelle overskrifter
men de lange linjer.
_____
Email this Commentary to a colleague
______________________________________________
Go to List of Commentaries