http://fbc.binghamton.edu/commentr.htm
242, 01.10.2008
Bolivia: Nederlag for høgresida
I den utrulege rekka med
val i Sør-Amerika dei siste fem åra kom det mest radikale resultatet i Bolivia,
med valet av Evo Morales som president. Det er ikkje fordi Morales hadde det
mest radikale programmet, men fordi at i dette landet der majoriteten av folket
er urfolk, var det første gongen at ein frå urfolket vart valt til president.
Det er i seg sjølv ein djuptgåande sosial revolusjon, og vart ikkje sett pris på
av etterkommarane til dei europeiske immigrantane som alltid hadde kontrollert
landet.
Det store spørsmålet då
Morales vart valt var om han kunne sitte lenge, eller om den bolivianske
høgresida, kanskje i konspirasjon med dei væpna styrkane, kunne fjerne han. Han
har no demonstrert at han kan.
Det var tri hovudelement
i programmet hans. Nasjonalinntekten til Bolivia i dag kjem primært frå
gasseksport, i hovudsak til Brasil og Argentina. Gassen finst i dei austlege
provinsane, den såkalla halvmånen. Og desse områda er der prosentdelen urfolk
er lågast. Majoriteten er etterkommarar av europearar. Fram til Morales kom til
makta var salsprisen på gassen latterleg låg. Og inntektene blei i hovudsak att
hos regjeringane i dei austlege provinsane.
Så Morales ba om
reforhandling av prisen på den eksporterte gassen, og han innførte ein
hydrokarbonskatt slik at den nasjonale regjeringa ville få mykje meir av
inntektene. Morales ville bruke pengane til sosial omfordeling rundt om i
landet, noko som sjølvsagt urfolka ville ha fordel av.
I tillegg er jorda
uvanleg dårleg fordelt i provinsane i aust. To tridelar av jorda er eigd av ein
seksdel av 1 prosent av befolkninga. Morales ønska legge eit tak på arealet ein
person kunne eige - ein viktig jordreform.
I utanrikspolitikken har
Morales freista halde oppe rimeleg fornuftige relasjonar med USA. Han heldt
fram med å ta mot pengane USA har gitt til anti-narkotikaoperasjonar, særleg
ettersom desse pengane gjekk til dei væpna styrkane. Men i tillegg ønska han
legar frå Venezuela og Cuba velkomne. Regjeringa i USA var tydeleg ikkje
fornøgde med Morales og ville føretrekke at det bolivianske høgre kom attende
til makta.
Strategien til det
bolivianske høgre var å kreve meir autonomi for dei regionale regjeringane, og
ymta til slutt om utskilling - eit prosjekt dei aldri hadde stått for så lenge
dei kontrollerte den sentrale regjeringa. Dei krevde eit tilbakekallingsval for
Morales. Taktikken slo hardt tilbake.
Morales aksepterte
utfordringa, og la til spørsmålet om dei ni provinsleiarane au skulle kallast
tilbake. I vala fekk Morales støtte med gigantiske 68 prosent, langt meir enn
det han fekk då han vart valt. Sju leiarar vart alltvalt, men to
guvernørar som var mot Morales vart
fjerna, noko som gjorde at Morales kunne utnemne etterfølgarane.
Høgresida i dei austlege
provinsane freista så å blokkere gasseksporten. Slik håpa dei få regjeringane i
Brasil og Argentina til å legge press på Morales. Folk som støtta Morales byrja
då å demonstrere. Guvernøren i Pando-provinsen, Leopoldo Fernández, svarte med
å undertrykke demonstrantane. Over tretti demonstrantar blei drepne i
hovudstaden, El Porvenir. Morales arresterte guvernøren og utnemnte ein
marineadmiral som ny leiar.
På dette tidspunktet
samla president Michelle Bachelet i Chile eit hastemøte i organisasjonen til
dei tolv sør-amerikanske statane, UNASUR, for å vurdere stoda. Alle tolv
presidentane kom til møtet i Santiago, og vedtok samrøystes ein resolusjon med
«full og heil støtte til den konstitusjonelle regjeringa til Evo Morales», og
fordømte alle tenkelege statskupp. Det viktige med resolusjonen var at han var
samrøystes, jamvel underteikna av den djupt pro-amerikanske presidenten i
Colombia, Alvaro Uribe. Resolusjonen vart så støtta av Grupo Rio, sett saman av
tjueto land frå heile Latin-Amerika og Karibia, medrekna Mexico.
UNASUR ba om dialog.
Morales ba om dialog sjølv, jamvel før resolusjonen frå UNASUR. Høgresida var i
knipe. Det siste håpet var intervensjon frå USA. Men Bolivia hadde no utvist
ambassadøren frå USA, Philip Goldberg, for «å konspirere mot demokratiet», det
vil seie med den bolivianske høgresida. USA drar no attende sine små
hjelpeprosjekt frå Bolivia. Russland har bydd seg å avhjelpe stoda. USA blir
meir og meir uviktig i Latin-Amerika.
Om ein spør korfor Uribe
støtta resolusjonen, er det fordi ingen presidentar ønskar støtte til den nye
utskillingstaktikken. USA freistar det same i Ecuador, der det likeins har
slått attende med den store seieren til president Rafael Correa i
folkerøystinga om grunnlova.
Immanuel Wallerstein.
Omsett av Gunnar
Danielsen.
[Copyright
by Immanuel Wallerstein, distributed by Agence Global. For rights and
permissions, including translations and posting to non-commercial sites, and
contact: rights@agenceglobal.com, 1.336.686.9002 or 1.336.286.6606. Permission
is granted to download, forward electronically, or e-mail to others, provided
the essay remains intact and the copyright note is displayed. To contact
author, write: immanuel.wallerstein@yale.edu.
Disse
kommentarene, publisert to ganger i måneden, er ment å være refleksjoner rundt
den samtidige verdenssituasjonen, sett, ikke ut fra dagsaktuelle overskrifter
men de lange linjer.
_____
Email this Commentary to a colleague
______________________________________________
Go to List of Commentaries