http://fbc.binghamton.edu/commentr.htm
243, 15.10.2008
Eit langsiktig perspektiv på depresjonen
Depresjonen har starta.
Journalistane stiller framleis blyge spørsmål til økonomane, om me har, eller
kanskje ikkje har rein nedgangskonjunktur. Ikkje tru det eit sekund. Verda er
alt i starten på ein blomstrande depresjon med omfattande arbeidsløyse mest
over alt. Han kan ta form som klassisk deflasjon, med alle sine negative
konsekvensar for vanlege menneske. Eller han kan litt mindre sannsynleg ta form
som ein løpsk inflasjon, noko som ganske enkelt er ein annan måte verdiane
forsvinn på, og som er enno verre for vanlege folk.
Alle spør sjølvsagt kva
som utløyste depresjonen. Er det derivata, som Warren Buffett kalla
«finansielle masseøydeleggingsvåpen»? Eller er det rotne lån? Eller er det
oljespekulantane? Dette er eit Svarte-Per-spel, og ikkje verkeleg viktig. Det
blir som å konsentrere seg om støvet frå dagens hendingar som Fernandel Braudel
sa. Om me vil forstå kva som skjer, må me sjå på to andre tilbakevendande
hendingar, som er langt meir avslørande. Ein er dei mellom-lange sykliske
svingningane. Og ein er langsiktige strukturelle trendar.
Den kapitalistiske
verdsøkonomien har i atskillege hundreår hatt to hovudformer for sykliske
svingningar. Ein er det som blir kalla Kondratjevs bølgjer som historisk har
hatt 50-60 års lengde. Og den andre er hegemoni-syklusane som er mykje lenger.
Når det gjeld
hegemoni-syklusar, var USA ein oppstigande hegemoniutfordrar frå 1873, oppnådde
full hegemonisk dominans i 1945, og har gått sakte attende sidan 1970-talet.
Galskapen til George W Bush har gjort sakte nedgang til bråstup. Og per i dag
er me ferdig med alt som kan likne hegemoni for USA. Me har gått inn i, slik
det vanlegvis skjer, ei multipolar verd. USA er framleis ei sterk makt, kanskje
framleis den sterkaste, men vil halde fram med å bli relativt svakare enn andre
makter i tiåra framover. Det er ikkje stort nokon kan gjøre for å endre det.
Kondratjevs bølgjer har
eit anna tidsspenn. Verda kom ut av den siste Kondratjevs B-fasen i 1945, og
hadde så den sterkaste oppgang i A-fase i historia til det moderne
verdssystemet. Fasen nådde toppen cirka 1967-73, og så starta nedgangen. Den
B-fasen har gått føre seg mykje lenger enn tidlegare B-fasar, og me er framleis
i den.
Kjennemerka på ein Kondratjevs
B-fase er velkjente og samsvarer med det verdsøkonomien har gått gjennom sidan
1970-talet. Profittraten i produktive aktivitetar går ned, særleg i den typen
produksjon som har vore mest profitabel. Kapitalistar som vil skaffe seg
verkeleg høge profittar vender seg derfor til finanssektoren, og går inn i det
som grunnleggande er spekulasjon. For ikkje å bli for uprofitable, tenderer
produktive aktivitetar å flytte frå kjerneområda til andre delar av
verdssystemet, og byttar lågare resultat mot lågare lønskostnader. Det er
grunnen til at jobbar har forsvunne frå Detroit, Essen og Nagoya, og at
fabrikkar har ekspandert i Kina, India og Brasil.
Når det gjeld
spekulasjonsboblene, gjør ein del folk mange pengar på dei. Men
spekulasjonsbobler sprekk alltid før eller seinare. Grunnen til at den
noverande Kondratjevs B-fasen har vart så lenge, er at makthavarane –
finansdepartementet og nasjonalbanken i USA, Det internasjonale pengefondet, og
deira kollaboratørar i Vest-Europa og Japan – har intervenert i markedet
regelmessig og betydeleg: 1987 (børsnedgangen), 1989 (kollaps i sparing og
utlån), 1997 (finanskrisa i Aust-Asia), 1998 (vanstyre av langsiktig
kapitalstyring), 2001-2002 (Enron) – for redde verdsøkonomien på tørt land. Dei
lærte leksa frå tidlegare B-fasar, og makthavarane trudde dei kunne overvinne
systemet. Men det er innebygde grenser om ein gjør det. No har me nådd dei, som
Henry Paulson og Ben Bernanke forarga og kanskje forundra lærer no. Denne
gongen blir det ikkje lett, kanskje uråd, å unngå det verste.
Når ein depresjon hadde
gjort skaden tidlegare år, tok verdsøkonomien seg opp att, på grunnlag av
innovasjonar som kunne kvasi-monopoliserast for ei tid. Når folk no seier at
aksjemarkedet vil stige att, er det det dei trur vil skje, denne gongen som
tidlegare, etter all skaden påført folka i verda. Og kanskje skjer det, om få
år.
Men det er noko nytt som
kan kollidere med desse vakre sykliske mønstra som har eksistert i det
kapitalistiske systemet rundt 500 år. Dei strukturelle trendane kan kollidere
med det sykliske mønstra. Dei grunnleggande strukturelle trekka ved
kapitalismen som verdssystem fungerer etter visse reglar som kan teiknast i
diagram som ei oppstigande jamvekt. Problemet, som med all strukturell jamvekt
i alle system, er at kurvane over tid tenderer å gå langt bort frå jamvekt og
det blir uråd å få dei i balanse att.
Kva har fått systemet til
å gå så langt frå jamvekt? Svært kort sagt er det fordi dei tri basiskostnadene
i kapitalistisk produksjon – tilsette, materiell og skatt – i løpet av 500 år
har stige støtt, som prosentdel av mauleg salspris. I dag blir det umauleg å
oppnå dei store profittane frå kvasi-monopolisert produksjon som alltid har
vore grunnlaget for stor kapitalakkumulasjon. Det er ikkje fordi kapitalismen mislykkast
i det han er best på. Det er nettopp fordi han har gjort det så bra at
kapitalismen til slutt underminerte grunnlaget for framtidig akkumulasjon.
Det som skjer når me når
eit slikt punkt er at systemet deler seg i to greiner (bifurcates). Den umiddelbare
konsekvensen er kaotisk turbulens, slik verdssystemet vårt opplever no og som
me kan hende vil ha i 20-50 år. Når alle skyv i kva retning dei umiddelbart
synest best for seg, vil eit nytt regime komme ut av kaoset ut frå ein av to
alternative og svært ulike banar.
Me kan trygt påstå at det
noverande systemet ikkje kan overleve. Det me ikkje kan spå om er kva for nytt
regime som blir valt som erstatning, fordi det kjem som resultat av ei uendeleg
rekke av individuelle trykk. Men før eller seinare vil eit nytt system vere på
plass. Det blir ikkje eit kapitalistisk system, men det kan bli langt verre
(jamvel meir polariserande og hierarkisk) eller langt betre (relativt
demokratisk og relativt egalitært) enn eit slikt system. Valet av nytt system
er den viktigaste politiske kampen på verdsbasis i vår tid.
Når det gjeld dei
umiddelbare kortsiktige og midlertidige utsiktene, er det tydeleg kva som skjer
over alt. Me har gått inn i ei proteksjonistisk verd (gløym den såkalla
globaliseringa). Me har gått inn i ei tid der regjeringane får ei mykje større
direkte rolle i produksjon. Jamvel USA og Storbritannia nasjonaliserer delvis
bankane og den døyande storindustrien. Me går inn ei tid med populistisk
regjeringsstyrt omfordeling, som kan ta form som til-venstre-for-sentrum-sosialdemokratisk
eller langt-til-høgre-autoritært. Og me går inn i akutte sosiale konfliktar
innanfor statane, ettersom alle konkurrerer om den mindre kaka. På kort sikt er
det i det heile tatt ikkje eit vakkert bilete.
Immanuel Wallerstein
Omsett av Gunnar Danielsen.
[Copyright by Immanuel Wallerstein,
distributed by Agence Global. For rights and permissions, including translations
and posting to non-commercial sites, and contact: rights@agenceglobal.com,
1.336.686.9002 or 1.336.286.6606. Permission is granted to download, forward
electronically, or e-mail to others, provided the essay remains intact and the
copyright note is displayed. To contact author, write:
immanuel.wallerstein@yale.edu.
Disse
kommentarene, publisert to ganger i måneden, er ment å være refleksjoner rundt
den samtidige verdenssituasjonen, sett, ikke ut fra dagsaktuelle overskrifter
men de lange linjer.
_____
Email this Commentary to a colleague
______________________________________________
Go to List of Commentaries