http://fbc.binghamton.edu/commentr.htm
246, 01.12.2008
I Irak har det viktigaste enno ikkje skjedd.
Den trettande timen
Den 27. november røysta det
irakiske parlamentet med 149 mot 35 røyster for å ratifisere Status-of-Forces
Agreement (SOFA) med USA. Under avrøystinga skal visestatsminister Barham Salih
ha sagt: «Eg minner dykk om at i Irak skjer ikkje ting i tolvte time, men i den
trettande.» Med andre ord, det viktige har enno ikkje skjedd.
Kva skjedde faktisk? Det
irakiske parlamentet har 275 medlemmer. Til stades ved avrøystinga var bare
198. Dei som røysta for avtalen var 149, eller eit knapt fleirtal av
medlemmene. Dei 149 inkluderte medlemmer frå dei to viktige sjiapartia (SCIRI
og statsministerens parti, Dawa), dei to kurdiske partia – og heilt avgjørande
– medlemmer av den sunnibaserte Iraqi Accord Front (IAF).
Den positive stemmegivinga til IAF var
avgjørande fordi storayatollah al-Sistani hadde sagt han ikkje ville stø
avtalen om han ikkje hadde «brei» støtte, med det meinte han sterk støtte frå
sunniane. Det gav sunniane stor forhandlingstyngde med statsminister al-Maliki,
som hadde si politiske framtid knytt til at SOFA vart vedtatt. IAF fekk to ting
av al-Maliki. Ein var at det skulle vere folkerøysting om avtalen i juli 2009.
Det andre var den sterke støtta al-Maliki har gitt til dei såkalla «støtteråda»
(support councils) hos sunnistammane. Det vil si al-Maliki byr både på mutingar
og ein garanti mot framtidige represaliar mot dei sunnistammane som har støtta
dei væpna styrkane til USA dei siste åra som motyting for materiell hjelp.
Al-Maliki har stige fram som den
store politiske seierherren og vist seg vere dyktigare til å manøvrere politisk
enn dei fleste kommentatorar hadde venta. La oss sjå kva han har oppnådd med
SOFA, ein avtale som irakarane kallar «tilbaketrekkingsavtale». Den første
fortjenesta var å halde sadristane i sjakk ved å ta i bruk sadristane sin
strategi – få amerikanarane ut av Irak ved å gjøre ein avtale med sunniane.
Både SCIRI (det andre store sjiapartiet) og kurdarane klagar over eit mauleg
gryande «diktatur» frå al-Maliki, men dei hadde ikkje anna val enn å ratifisere
avtalen. Sadristane har halde oppe sin vente-og-sjå-haldning ved å røyste
høglytt mot overeinskomsten.
Kva ligg i avtalen? Nøkkelpunktet
er at styrkane frå USA må ut av alle små og store byar innan utgangen av juni
2009, og forlate Irak fullstendig innan utgangen av desember 2011. I tillegg må
all militær aktivitet frå USA-styrkane vere samordna på forhand med irakarane,
og USA kan ikkje bruke Irak som base for åtak på naboar (dvs Syria og Iran).
Korfor samtykka Bush? Han hadde
ikkje noko val. Alternativet var at USA-styrkane vart ulovlege etter 31.
desember 2008, og at heile spørsmålet
vart overlate til Obama. Regjeringa i USA var så redde for
reaksjonar frå Kongressen på detaljane i avtalen at dei nekta frigi ei
engelskspråkleg utgave før avrøystinga. Dei ønska ikkje offentleg diskusjon om
avtalen før parlamentet i Irak røysta.
Vilkåra i avtalen inneheld
nokre vage formuleringar, og forsvaret i USA seier dei kan tolke det slik det
passar dei. Det blir sagt at Bush slik har fått ein betre avtale enn Obamas
16-månaders tilbaketrekkingsplan. Men det er ikkje sant i det heile tatt. Han
er faktisk verre. Framlegget til Obama var at stridande styrkar skulle ut innan
16 månader, men hadde ingen dato for «øvings»-styrkar, og opna for at enkelte
typar soldatar frå USA kunne bli stasjonerte på ubestemt tid. SOFA får alle
styrkar ut i desember 2011. Og det var Bush og ikkje Obama som signerte på det.
I praksis vil alle
USA-styrkane dra lenge før desember 2011. Det er her folkerøystinga kjem inn.
Ho blir gjennomført i juli 2009. USAs styrkar må ut av alle byar og landsbyar i
juni 2009. Om dei ikkje er det, blir resultatet av folkerøystinga garantert
negativt. Om dei drar seg ut, må al-Maliki framleis vinne folkerøystinga. For å
klare det, må han føre ei tøff linje mot USA. Ein kvar tanke om at USA-styrkane
kan «tolke» vagt språk til sin fordel er ein fullstendig illusjon. I alle
tilfelle kan folkerøystinga stå i fare, etter som al-Sistani gav uttrykk for
reservasjonar etter avrøystinga i parlamentet. Al-Maliki veit at om han gir ein
tomme til USA no, så ventar Muqtada al-Sadr på sidelinja.
Så al-Maliki sit med alle korta, og Obama vil
vere utan. Obama må slutte seg høfleg til irakiske krav. Krava vil bli fleire,
ikkje færre, ettersom tida går.
Og
forresten, så har etiopiarane (USA-surrogatet i
Somalia) nettopp meldt at dei vil trekke seg ut ved slutten av 2008. Og
president Karzai i Afghanistan har nettopp annonsert at han vil ha ein formell
tilbaketrekkingsdato for styrkane frå USA og Nato som er der. Den generelle
oppfatninga i regionen ser ut til å vere at det ikkje bare er mauleg å snakke
hardt til USA. Det lønner seg. Den trettande timen nærmar seg.
© Immanuel Wallerstein.
Omsett av Gunnar Danielsen.
[Copyright by Immanuel Wallerstein,
distributed by Agence Global. For rights and permissions, including translations
and posting to non-commercial sites, and contact: rights@agenceglobal.com,
1.336.686.9002 or 1.336.286.6606. Permission is granted to download, forward
electronically, or e-mail to others, provided the essay remains intact and the
copyright note is displayed. To contact author, write:
immanuel.wallerstein@yale.edu.
Disse
kommentarene, publisert to ganger i måneden, er ment å være refleksjoner rundt
den samtidige verdenssituasjonen, sett, ikke ut fra dagsaktuelle overskrifter
men de lange linjer.
_____
Email this Commentary to a colleague
______________________________________________
Go to List of Commentaries