Fernand Braudel Center, Binghamton University
http://fbc.binghamton.edu/commentr.htm
251, 15.2.2009
Krisepolitikk
Kvar
dag les eg ein
ny økonom, journalist eller regjeringstalsmann som uttaler seg om korleis ein
skal komme økonomisk på fote igjen i det eine eller andre landet. Det er
unødvendig å seie at botemidla står i motsetning til kvarandre. Men nesten alle
desse ekspertane ser for meg ut til å leve i ei fantasiverd. Dei ser faktisk ut
til å tru at botemidla deira vil fungere i løpet av relativt kort tid.
Faktum er at verda bare
er i starten av ein depresjon som vil vare ganske lenge, og som vil bli langt
verre enn han er no. Det umiddelbare spørsmålet for regjeringane er ikkje
korleis økonomien skal hente seg opp, men korleis dei skal overleve det
veksande folkelege sinnet dei utan unntak møter.
La
oss byrje med
dei økonomiske realitetane. Mest alle verdas over – regjeringar, næringslivet,
enkeltindivid – har levd over evne dei siste 10-30 åra, på grunnlag av lån. Verda
vart yr av oppblåste lønningar og oppblåst konsum. Boblar må sprekke. Denne
(eller eigentleg fleire boblar) har sprokke no. Det umaulege i å halde fram den
vegen har sokke inn i medvitet, og plutseleg er alle redde dei går tom for
verkelege pengar – regjeringar, næringslivet, enkeltindivid.
Når den frykta tar over,
sluttar folk å bruke eller låne ut. Og når bruk og utlån går markant ned,
stoppar eller senkar bedrifter produksjonen. Dei kan stenge heilt, eller i det
minste sparkar dei tilsette. Det er ein vond sirkel, ettersom avvikling eller
oppseiingar fører til lågare etterspørsel, og gir årsak til endå større
motvilje mot å bruke eller låne ut. Det blir kalla depresjon, og deflasjon.
I augneblinken vil
regjeringa i USA, som framleis er i posisjon til å låne og trykke pengar, kaste
ein del nye pengar inn i sirkulasjon. Det kan fungere om regjeringa kastar inn
forferdeleg mykje, og kastar dei klokt. Men ganske sannsynleg vil dei ikkje
gjøre det klokt. Og ganske sannsynleg vil det beløpet som kan fungere ikkje
føre til særleg anna enn ei ny boble. Og dollaren kan då verkeleg falle mykje
raskare enn anna valuta, og dra bort den siste støtta under verdsøkonomien.
I mellomtida blir det
mindre og mindre pengar til dagleg forbruk av alle slag for dei nedste 90
prosentane av befolkninga i verda (og det er ikkje bra for dei 10 prosentane på
toppen). Folk blir urolege. Bare siste månaden har me sett folk i gatene i
protest mot veksande vanskar i stadig fleire land – Hellas, Russland, Latvia,
Storbritannia, Frankrike, Island, Kina, Sør-Korea, Guadeloupe, Reunion,
Madagaskar, Mexico – og kanskje mange fleire som verdspressa ikkje har lagt
merke til. I røynda har det vore relativt snilt til no, men regjeringane er
alle på vakt.
Kva
gjør regjeringar når
den viktigaste bekymringa er å handtere indre uro? Dei har bare to val – skyte
eller blidgjøre dei som protesterer. Å skyte dei fungerer bare opp til eit
visst punkt. For det første må maktutøvarane bli betalt godt nok til å vere
villige til å utføre jobben. Og når det er alvorleg økonomisk tilbakegang, er
det ikkje lett å sette i verk slikt for regima.
Derfor byrjar dei
blidgjøre innbyggarane. Korleis? For det første med proteksjonisme. Alle har
byrja klage på proteksjonismen i andre land. Men alle som klagar gjør det same
sjølv. Og det vil komme mykje meir. Frimarknadsøkonomane fortel oss alle saman
at proteksjonisme gjør den totale økonomiske stoda endå verre. Det er truleg
sant, men politisk sett ganske irrelevant, når folk går på gatene og krev
jobbar – no!
Den andre måten
regjeringar blidgjør på når det er uro er med sosialdemokratiske
velferdstiltak. Men til det treng regjeringane pengar. Og dei får pengar
gjennom skattlegging. Frimarknadsøkonomane fortel oss alle saman at auka
skattar (av alle slag) i økonomiske nedgangstider gjør stoda endå verre. Det
kan vere sant, men på kort sikt er det au irrelevant. I nedgangstider fell
skatteinntektene. Regjeringane kan ikkje halde oppe jamvel eksisterande
utgifter, for ikkje å snakke om auke dei. Derfor vil dei skattlegge på den eine
eller den andre måten. Eller trykke opp pengar.
Tredje og siste måte å
blidgjøre på er ein solid dose populisme. Gapet i realinntekt mellom den eine
prosenten på toppen og dei tjue på botnen innanlands og på verdsbasis har vakse
enormt dei siste tretti åra. Gapet vil no bli redusert til det meir «normale»
som eksisterte i 1970, som framleis er svært stort, men ikkje så forargeleg
høgt. Derfor snakkar styresmaktene no om «inntektstak» for banksjefar, som i
USA og Frankrike. Og du kan rettsforfølge folk for korrupsjon, som i Kina.
Det
er litt som å
stå i vegen for ein tornado. Styresmaktene kan brått bli utsett for det verste.
Når det skjer, har dei bare minutt på seg til å komme seg i kjellarane sine. Tornadoen
passerer, og om ein framleis lever, går ein ut for å få oversyn over skaden. Skaden
vil vise seg å vere omfattande. Og ja, ein kan bygge opp att. Men då byrjar den
verkelege diskusjonen – om korleis ein skal bygge opp, og korleis ein då skal
dele goda.
Kor lenge vil dette
dystre biletet vare? Ingen kan vite eller vere sikre på det, men det vil truleg
bli ganske mange år. I mellomtida vil regjeringane stå framfor val, og
veljarane vil ikkje vere snille med dei styrande. Proteksjonisme og
sosialdemokratiske velferdstiltak blir for regjeringane det kjellaren er under
ein tornado. Kvasinasjonalisering av bankar er ein annan måte å søke ly i
kjellaren på.
Det
me, folket, må
tenke over og førebu oss på er kva me gjør når me kjem ut av kjellaren, når det
måtte bli. Det grunnleggjande spørsmålet er korleis me skal bygge opp att. Det
blir den verkelege politiske kampen. Landskapet vil vere ukjent. All tidlegare
retorikk vil vere suspekt. Hovudsaka er at me forstår at oppbygginga kan føre
oss til ei langt betre verd – men ho kan au føre oss ei langt verre. I begge
tilfelle vil ho bli ganske annleis.
© Immanuel Wallerstein.
Omsett av Gunnar Danielsen.
[Copyright by Immanuel Wallerstein,
distributed by Agence Global. For rights and permissions, including
translations and posting to non-commercial sites, and contact:
rights@agenceglobal.com, 1.336.686.9002 or 1.336.286.6606. Permission is
granted to download, forward electronically, or e-mail to others, provided the
essay remains intact and the copyright note is displayed. To contact
author, write: immanuel.wallerstein@yale.edu.
Disse kommentarene, publisert to ganger i måneden, er
ment å være refleksjoner rundt den samtidige verdenssituasjonen, sett, ikke ut
fra dagsaktuelle overskrifter men de lange linjer.
_____
Email this Commentary to a colleague
______________________________________________
Go to List of Commentaries